Pacino og De Niro er trøtte og sinte

Den forrige politifilmen de to spilte var selvsagt «Heat» i 1995, og alle kommer til å skrive det, så jeg må ta det med for ikke å virke idiotisk. Men Jon Avnets drama-aktige dystopi likner ikke mye på Michael Manns macho-dyrkelse. Det er som om mennene siden den gang er blitt så sletne at bare viljen driver dem videre.

De Niro har ervervet seg så mye kjøtt rundt det stikkende aggresjonsblikket at det er så vidt ansiktet henger på kraniet. Han ser ut som ei ubuden bikkje i hagen, han ser ut som en kusjuk avlsokse, han ser ut som en mann med fjerne minner om følelser.

Pacino har også dynefolder som henger nedover fjeset som restene av tvilsom visdom, men han er en annen type. Han er kvikk og offensiv, og ser litt velstelt ut, omtrent slik Morgan Andersen blir i 65 års alderen.

De er politi-partnere i New York, som er stedet der illusjonene kommer sammen for å dø. I Woody Allens NY gjør de det med blotting av nervøst snakk om livet. I NYPD består gravtalen av uengasjerte sarkasmer og onde verbalvaner. En dag blir en barnemorder frikjent av det rettssystemet som Woody og hans medpyser har innført, og da våkner følelsene likevel i De Niro, og han planter en skitten pistol hos forbryteren sånn at han går i fengsel for noe annet.

Det er ikke bra, men det er rettferdig. Fra der av handler filmen om at utøvelse av rettferdighet på ett eller annet tidspunkt blir viktigere for en politimann enn å følge loven. Det er på sikt uholdbart for en mann å vite den egentlige forskjellen på rett og galt hver eneste dag i livet uten å kunne gjøre noe med det. Tidlig i filmen får vi se at én av dem tilstår fjorten drap på flimrende videotape.

Men det er her noe mangler. Filmen er ikke skjerpa nok til å fortelle en skikkelig historie. Den er ikke rask nok til å være helt spennende. Den er ikke overgiven nok til at stjernemennene funkler. Begge er glimrende. Men glimrende er hvem de er. Urovekkende er hva de burde vært.