Pinligsøtt fra slummen

Filmen starter med skildringen av indiske slumbarn som ganske kvikt blir morløse og må klare seg i en fargerik utstillingsfattigdom.

De livnærer seg av klassisk barnesmåsvindel, de blir misbrukte, en av dem blindes for å være tigger og Jamals elskede barnekjæreste sendes til horestrøket. Fordi jeg er en naiv filmkikker, fikk jeg lenge følelsen av å se oppstemt politisk porno av den innsmigrende Stokka-sorten som ved hektisk sentimentalitet skal smelte sjelene våre om til knekk sånn at de aldri skal kunne brukes til noe fornuftig.

Men det var feil. Altfor seint skjønte jeg at «Slumdog millionaire» er inspirert av Bollywood-hypen (India har overtatt etter salsa-perioden), og at den skal ende med at Universets mest fortjente elskeder endelig får hverandre mens fargerike indere hengir seg til regnvåt, rytmeglad massedance i gatene.

Vel. Ungdommen er vakker. Ingen tvil om det. Men uheldigvis det finnes bare én minneverdig person i filmen, og det er den lille gutten som fikk øynene kokt av tigger-halliker fordi han kunne synge. Etter ham og etter presentasjonen av en ufattelig barnemishandling er det i grunnen uinteressant om den tungøyde millionær-spilleren klarer å rive barndomskjæresten ut av gategangsternes klamme klør.

Strukturelt består Danny Boyles drama av to konfrontasjonsmiljøer og en bråte manisk gjentakende tilbakeblikk.

Historien starter med at Jamal blir forhørt av det indiske torturpolitiet fordi de tror han juksa i «Vil du bli millionær». Vi får se den ekle spørreleken, vi får se at han klarer spørsmålene - og handlingen tar oss tilbake til den tragiske oppveksten som gjorde at han tilfeldigvis kunne svarene.

Politimannen blir gradvis fascinert av den nesten englesnille unge mannen, og torturen viker plassen for respektfull interesse. Troverdig er det ikke, men OK, dette er et romantisk kostymedrama. Ikke glem det.

De fattige er med fordi man blir følelsesmessig oppvarma av dem og griner med tordenværdigre menneskelighetstårer da slutten kommer og befrir oss fra all skyld.

Dette er pinlig som en samleutstilling av vestlighetens døgnflue-engasjementer i det vekslende vonde i verden. Men rørende er det også, og jeg er egentlig sjokkert over at jeg likte filmen så godt som jeg gjorde, for jeg trodde jeg hadde bedre vett.