Pocahontas i naturpoetisk syttitallsfilm

«The new world» er hundreårets mest overraskende tilfelle av rein filmkunst, og den kommer akkurat da alle egentlig hadde gitt opp alt og ventet på «Shrek 3» eller «Skrik 4». Tittelen Den nye verden kunne vært ironisk, hvis det ikke hadde vært for at Malicks panteistiske opphavs-historie ikke inneholder ironi og ikke har plass for den. Fortellingen om den moralsk uflidde erobrergjengen som kommer seilende inn i ei amerikansk indianerbukt i Virginia i 1607, handler om tilhørighetens guddommelige enkelhet og Europa som forfallets vugge på jord. Den handler om lykken ved å leve som en psykomateriell del av omgivelsene, og den handler om erobrernes hjemløshet og fortjente uro. Det finnes en nesten medisinsk kontrast mellom sjøfolkas pompøse grådighet og indianerne med de myke, landskapsbefølende bevegelsene. Jeg har aldri sett det vi kaller urfolk bli skildra på denne måten. De såkalt naturelle i Virginia-skogen har en sky, ballettaktig framferd som minner om ville dyr. De værer og skvetter, og første gang vi møter indianerprinsessa Ingenting (egentlig Pocahontas), imiterer hun hjort i engene og kjærtegner luft og lys.

Jeg blir frustrert over å skrive om «The new world», for filmen fører til en poetisk våkenhet som er nesten umulig å beskrive.

Malicks historie beveger seg etter en egen stil og logikk. Den har fortellerrot i 1970-tallet (Malick skrev manus da) og skildrer verden med et bevisst fravær av aggresjon. Volden i denne filmen er fredeligere enn søvnscenene i en normal 2006-produksjon. De seine, respektfulle bildegangene med såkalt «available light» og den naturtilhørige mystikken gir rom for følelser og kontemplasjon på kino (et mirakel! et mirakel!). For en ganske vanlig støvlettbruker går det an å fornemme den lengselen etter menneskets opprinnelse som egentlig styrer alt det vi ikke får til, og «The new world» blir en film om en innvandring som aldri skulle ha skjedd sjøl om den var uunngåelig. De korte scenene i England skildrer Europa som et kunstferdig utforma bur, der alt som var ekte sitter fanget i formalisme. Malicks dyrking av det opprinnelige Amerika er både forelska og resignert.

Musikken er fantastisk. Under noen scener lunter et overraskende klaver - til andre har James Horner laget en slags musikalsk natur, et teppe av elektronisk frambragt pluralisme som tar med alle lyder og alle toner i universet. Malick klippet filmen rundt den ferdige musikken, og virkningen er nesten hypnotisk.

Colin Farrell er helt vanlig som John Smith, den britiske soldaten som levde blant indianerne. Christian Bale er like vanlig som den snille ektemannen. Prinsessen blir forheksende spilt av den sveitsisk-tyske inka-jenta Q'Orianka Kilcher fra Alaska. Hun var 14 år og spilte gitar på gata i Santa Monica da filmfolka fant henne. Kilcher blir snart ei stjerne. Om to år tar hun kokain i en BMW uten tak, og så er Malicks film endelig slutt.