Poengløshet med hund

Owen Wilson og Jennifer Aniston raser gjennom en hund med en gretten og udeltakende fart som gjør at man får følelsen av at de vet noe om livet etter døden som er skjult for oss andre.

«Marley & me» er en deprimert livskomedie som bringer begrepet uinteressant til et nesten filosofisk akselerasjonspunkt. Filmen starter med et ingenting og utbroderer det med mistenkelig eksistensiell travelhet.

Først starter historien med at to mennesker uten synlig kontakt eller målbar sympati gifter seg og flytter til Florida. Fra det utbrukte utgangspunktet utvikler filmen en grillbenk-minimalistisk poengløshet som egentlig kan føre oss hvor som helst. Ekteparet kan forvandle seg til potetopptaksmaskiner, de kan kjøpe tolv gule kopper med stett, de kan grave meitemarkganger i middelalderen. Så vidt jeg forstår er filmen basert på den selvbiografiske boka til en amerikansk spaltist; det er sånne som eufemiserer sitt liv ved hjelp av ufølt selvironi i faste petitspalter. Han hadde det ikke spennende.

På forhånd trodde jeg at filmen skulle handle om en festlig og rampete hund, så jeg var nok forutinntatt. Men Marley er en eksistensiell statist i den frustrerte tomheten til det amerikanske borgerskapet. Owen Wilson blir bare en klisjéskadd voksen mann som driver med avfeldig Seinfeld-snøvling: Er jeg klar for ansvar? Vil jeg ha barn? Vil jeg ha hund? Vil jeg ha jobb? F you, Wilson! Jennifer Aniston er journalist som får barn og sier Huitfeldt-ting som at det er tøft å gå hjemme, og hvor ble det av kvinnenes russetid, hvorfor sitter jeg ikke som 45-åring og drikker småpils i Kongeparken med maur i tangaen? F you too.

Til slutt dør den snille hunden, antakelig av kjedsomhet. Da blir vi forbigående rørt. Så går vi hjem og leser livshistorien til familiemannen Fritzl.