Ryggfryser snakkes ihjel

Når jeg ser film vil jeg ikke belæres om naturens overnaturlighet, men nyte dens eksotisme. «The exorsism of Emily Rose» utvikler seg til mer rettsdrama enn grøsser, og det betyr at den plutselig står og hviler på den tørre tøffelfoten og har behov for djevleinndrivelse. Synd, for det burde være unødvendig at de gode tilløpene til nifs satanthriller utvikler seg til småkranglersk rettsmannjevning om hva som eventuelt kan finnes mellom himmel og jord. Emilys eksorsisme er oppdikta, selv om den skal være basert på en såkalt autentisk sak i Tyskland i 1976. La den være det.

Den første halvtimen av «The exorsism of Emily Rose» har det beste luciferkjøret siden «Angel heart». Bildene er energifattige og kjølige som byråkrat-tanker, og familien Roses hus ser ut som en navnløs gravstein mellom tuberkuløse snøflak. Emily er død, og presten som forhindret at hun ble lagt inn på sykehus, tiltales for drap.

Slik kommer den tristøyde kvinnen med linhåret inn i filmen. Laura Linneys manke er lakka som om en «Dynastiet»-avhopper, og øynene må være sminka med sot eller oljefarger. Hun spiller suksessadvokat og skal forsvare presten Tom Wilkinson. Innimellom damas juridiske tungsindigheter forteller filmen hva som skjedde med den Skrik-liknende præriehelgenen Emily (Jennifer Carpenter). Åpningen er en skikkelig og effektiv ryggfryser, for djevelen manifesterer seg med intelligent visuell diskresjon og ser ikke ut som en av iguanakrabbene fra «Alien». Og når presten setter i gang med sin støyende fordrivelse av uønska innvandrer, når vårt indre decibelnivå skakende intensitet.

Så begynner Linney sine konfirmantdiskusjoner med aktor Campbell Scott. Det utdrev meg.Skrik: Jennifer Carpenter ville ha skremt Munch til å bli en elg-maler.

arild.abrahamsen@ aftenbladet.no