Samme blaute stearinlyset

My week with Marilyn

Amerikansk drama. 2011. 1 time, 39 minutter. Ukjent aldersgrense. Regi: Simon Curtis. Med: Michelle Williams, Eddie Redmayne, Kenneth Branagh, Julia Ormond, Emma Watson.

Dette er en søt oppvekstfilm om en ung engelsk gutt den gang briter kom i puberteten da de var 23 år. Den fregnete løpegutten ble Marilyn Monroes bestevenn i 1956, og det glemte han aldri, så i 1995 skrev han en bok om Marilyn og seg, og i den sto det at Marilyn var usikker, gravid og aldeles fantastisk utstrålende som stjernene over Bethlehem.

Jo, det ville vært to stjerner hvis en forelska gutt gjenfortalte jule-evangeliet. Minst to.

Michelle Williams spiller Marilyn Monroe slik man skal: Sårbar, usikker, vaklevoren som en trebeint kommode, uforutsigbart dopa og sensuelt mumlende som en forkjøla telefonsex-vertinne. Williams funker bra, og hun er filmens paradoks. Hvis Monroe var verdens mest sexy kvinne og dessuten et naturtalent foran kamera, må Williams være enda mer sexy og enda mer intuitiv siden hun kan framstille henne.

Sannheten er selvsagt at hvis du sjainer opp et veldig kjent fjes og kler på det dyr designerkjole, så vil dama se ut som en legende og folk tror de ser en gudinne. Skuespillere er små, valkete og kvisete som andre folk og de fiser når de reiser seg fra en karbo-middag.

Da "My week with Marilyn" startet, trodde jeg i ganske mange minutter at filmen skulle vise et menneske som hadde oppdaget det forferdelige ved at hun ikke fantes. Slik julepapir føler seg i januar. Hun møter til innspillingen av Laurence Oliviers "Prinsen og korpiken" med en slags Tiggerprins-sjenanse, som om hun vet at det å være verdens mest sexy kvinne er et uskjønt yrkesvalg.

Men det går ikke som det burde. Engelskmenn gjør det de er best til - de børster historien som om urydda støv skulle være Tingelings magi, og det er deilig å se på. Kenneth Branagh er en sjaber, men imponerende Olivier, Julia Ormond spiller bitter Vivien Leigh, Judi Dench er Dame Sybil i en nesten parodisk hengiven framstilling av den klassiske overklasse-kvinnen som skjønner alle og er vennlig mot de små.

Og Eddie Redmayne ser ut som en av Dianas sønner og spiller forfatteren Colin Clark med sympatisk selvbeherskelse, men det var altså han som sa: "Gjør meg en tjeneste, Marilyn. Kom på settet i morgen og vis dem hvilken storartet skuespiller du er". Og så gjorde hun det.

Ikke tro på legender, ikke tro på forfattere som skriver om egen ungdom, ikke tro på bilder og myter og kvinner som er som blaute stearinlys i blåsten. Men kos deg med løgnen.

Følg meg på Twitter: @arilabra