Sånn skal sommer-action være!

Det finnes små sjanser for at noen tar til gråten i denne forestillingen og hulker «mor, jeg skulle aldri ha forlatt far og deg alene i det pillråtne gjedde-prammen». Hvis du blir lei deg i løpet av «The A-Team», betyr det at du gikk i feil sal, og at den soldaten du føler sympati med, ikke er Liam Neeson, men Channing Tate i «Dear John».

Men de kommer begge til Bagdad. Jeg gjør også det. Bare vent litt.

For å markere utvidelseskraften i begrepet familie-underholdning starter filmen med at en tequila-purk banker Liam Neeson og forsøker å skyte ham, men obersten er en planlegger av Snåsa-format, så han vet hva som vil skje, og snart piper dødshundene. Neeson ser flott ut. Gråhåra, detaljorientert som en light-autist, med en merkelig Mister Bean-frisyre, men usvikelig mandig i årringene sine. Øynene er usunt lyseblå som sigarrøyk. Før du vet ordet av det, løper han i ørkenen eller hva man kaller det hvis graset ser ut som sand. Han må redde Face (Bradley Cooper), en kynisk kyssegutt som står friskt fanga i bildekk og skal henges med tau. Da kommer også erstatteren til Mr. T. inn i filmen med GMC-avhengighet (GMC er et slags traktordop) og Mohawk-punk.

Nå må jeg ta en pause til. Bradley Cooper var aldri mitt førstevalg hvis noen skulle forstyrre verdensfreden. Han spilte egentlig bare i jentefilmer helt til «The hangover» og ser ut som ei spray-tan-klyse. Men OK. Han kommer seg, og i løpet av filmen blir han faktisk fjorten millimeter mer mandig enn Matthew McConaughey, målt i hornhuden.

For å komme seg ut av Mexico må oberst Hannibal og hans fornya elite-team ty til en hospitalinnlagt gal mann som heter Murdoch. Han spilles av Sharlto Copley fra Sør-Afrika. Copley ble kult- og akutt-stjerne med «District 9», og han flyr ambulansehelikopter sånn at tannfyllingene dine detter ut og svever fritt i rommet. Skulderputer fra åttitallet vil løsne. Kontaktlinser vil forsvinne inn i kraniet, og du kan se din egen hjerne. Han griller også med en blanding av krutt og frysevæske.

Dette er deilig, og filmen fortsetter å loope harselast og risikabelt opp og ned mellom blidt akseptabelt og ekstremt kult. Vi kommer omsider til Bagdad, for der vil obersten og guttene hente ut falskmynterplater. Tida er inne for Jessica Biel, som tilsynelatende er etterretnings-offiser og faktisk funker som en slags utlagt gudmor i resten av filmen.

Slutten er i grunnen det minst oppsiktsvekkende ved «The A-Team», og det holdt jeg først mot den. Men egentlig ikke. En perfekt sommerfilm skal være sånn. Du blir så behagelig utslitt av alle påfunnene at det egentlig ser litt trivielt ut når hundreogfemti kai-kontainere eksploderer. Sånn skal en sommerfilm være.