Sårt fra hverdagsliv i Teheran

Nader og Simin –
 et brudd

(Jodaeiye Nader az Simin) Regi/manus: Asghar Farhadi.

Med: Leila Hatami, Peyman Moadi, Shahab Hosseini, Sareh Bayat, Sarina Farhadi, Babak Karimi, Merila Zarei. Iran 2011. 2 time 3 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Ungdom/voksen.

Igjen er det en opplevelse å se en film fra Iran. Regissør Asghar Farhadi har skapt et medrivende hverdagsdrama som fullt ut fortjente Gullbjørnen og priser til mannlige og kvinnelige skuespillere i Berlin i februar.

Det er imponerende hvordan Farhadi starter med en tilsynelatende privat motsetning mellom ektefellene Nader og Simin for så å la konflikten vokse og vokse til den involverer stadig flere mennesker rundt de to.

Handlingen ekspanderer i stadig nye sirkler som gir fascinerende glimt inn i det iranske samfunn. Filmen viser hvordan kollisjonen mellom et velsituert, sekulært middelklassehjem og en fattig familie tynget av arbeidsløshet kan arte seg, hva det kan kreve av et troende menneske å overholde religiøse regler, samt hvordan en lokal domstol i Teheran løser konflikter.

Jeg avstår fra å røpe hva det handler om. Gleden ved historien om Nader og Simin og deres 14 år gamle datter Termeh følger nettopp av at hverdagslige bagateller får stor betydning i den heftige diskusjonen om løgn og sannhet som etter hvert tvinges fram. Regissøren vrir om på en skruestikke der rollefigurene hans spreller mer og mer, klemt fast mellom uforenlige ønsker: Å ta vare på en syk far, å gi en ung datter et godt liv, å sikre egen frihet, ære og sosial anseelse.

Med vårt overflatiske kjennskap til Iran tror vi lett at alle kvinner må svøpe seg i svart chador og ikke har noe de skulle ha sagt. Men portrettet av skautkledde Simin viser at hun står på likefot med ektemannen Nader. Og bildet av ham er rikt på nyanser: En rettskaffen mann som vil være en god sønn og en omsorgsfull far, men som stadig kommer til kort i krysspresset han opplever.

Mest hjerteskjærende er innsynet i den fattige familien der kona forsøker å hjelpe sin arbeidsløse, hissige mann – med uante og triste følger.

Midtveis kan man nok føle at spissfindighetene virker fremmede og omstendelige idet Nader trekkes for domstolen av den fattige familien. Men lytt mellom linjene og heng med til siste såre slutt. Små og store skuespillerne gjør en formidabel innsats for å forsvare hver sin skikkelse og vise hvordan alle kjemper for et verdig liv midt i det klassedelte samfunnet og de forventningene de er fanget i.

Vel verd å se.