Se opp for den store hvite hvalrossen!

Når Luc Besson produserer film, er det ingen som vandrer asbestbeint langs de brennbare temaene og antyder at de ekstreme antroposofene utgjør terrorist-trusselen mot Vesten. I «From Paris with love» slenger Travolta så mye tungt ukrutt mot muslimske parisere at han antakelig aldri bør sette seg bak spakene i flyet sitt mer.

Jeg vet ikke om franskmenn vet hva politisk korrekthet er, men det er fare for at de tror det er en samleiestilling. Fransk action er noe for seg sjøl. Den utfolder seg i fri passe simple – de voldelig utfordra imperfektum-formene er enklere enn dynamittfiske, og resultatet omtrent likt.

Jonathan Rhys Meyers spiller en småsleip amerikansk ambassade-sekretær i Paris, og fordi CIA har mannskapsmangel (agentene står antakelig utenfor Det hvite hus med plakater mot helse) blir han deputisert som assistenten til Wax.

Wax spilles av John Travolta med omtrent samme subtilitet som hvis Mike Tyson var Einstein i en pikespeider-oppsetning av «Aldri mer Hiroshima». Han er uansvarlig skallete, nakken er som et hovent lårbrudds-bein og han beveger den Hummer-liknende kroppen rundt i Rue de Tourette med samme virkning som når parisere luke-parkerer. Det er en demonstrasjon av absolutte folkefristelser som vi sjelden får være med på, for i denne filmen får verken sannsynligheten eller den gode smak lov til å moderere ytringsgleden. Og når Travolta til og med tar en «Pulp fiction»-referanse med Royal wizz cheeze, da er den usjenerte lykken fullkommen.

Rhys Meyers har fin fransk forlovede og en John Waters-bart som kler rollen som amerikaner i Paris. Travolta brauter seg inn i EU på terroristjakt. Det gjør han med Blodskvettistan-dialekt og deilige overdrivelser som blant annet omfatter innendørs snøbyge i kinesisk restaurant og gesims-hopping som ellers bare finnes i Ninja Turtle-spillet på Xbox.

Jeg elsker sånt som dette. Derfor får ikke gutter fra pene familier lov til å gå på kino med meg.