Smerte som smuldrer

Jeg tror ikke han har det. Han blir bare så rørt av seg sjøl.

I to timer og tjue minutter bruker regissøren sitt rastløse, håndholdte kamera til å detaljskildre elendigheten i en innvandrerslum i Spania. Bardem bor i slitte kår med to barn. Han lever av å formidle arbeid til ulovlige kinesere og afrikanere, han har ei uberegnelig ekskone som ikke er i stand til å ta seg av noe eller noen og han har en usympatisk bror. De to barna har bare ham.

Så får han beskjed om at han kommer til å dø om et par måneder av spredd prostatakreft. Han vet at han kan ikke dø. Vi vet at han kan ikke dø. Og filmen skildrer alle slags ting som skjer i de to siste månedene uten at det egentlig angår historiens uutholdelige smerte.

Når vi spiller beyblade, er det sånn at den militante snurrebassen før eller siden begynner å dingle til den ene sida og så den andre, rett før den detter. Vi kaller det vimle. Inarritu vimler. Han har et tema som egentlig krever poetisk pregnans, og han vaser mye rundt mellom politisk sentimentalitet og sjablong-gripende sosialrealisme. Vi vet at de fattige har det ille, og vi vet at ulovlige innvandrere ikke har det kjekt – men «Biutiful» kunne fortalt en historie som gjorde den større enn rutinert stemnings-dyrkelse for godhjerta småborgere.

Det er også sånn at Bardem kan snakke med de døde, han er en slags snåsagubbe. Det gåtefulle og poengløse poenget vimles vekk i filmen; det er som om alle tilløp til klare tanker smuldrer i møtet med en filmmann som syns det er viktigere å skildre enn å fortelle. Jeg likte ikke «Babel» heller. Mye mas, ingenting å si.

Javier Bardem gjør en tung og vakker rolle, og skuespillerne bærer filmen sjøl om det er på en litt jabbete måte. Og to og en halv time er lenger enn du tror.

Følg meg på Twitter: @arilabra