Søl servert på sølvfat

Eneren flørtet også med frue-segmentet i den globale underholdnings-mølja, men om ikke hukommelsen min svikter på dette vesentlige memorasjonsområdet, var den filmen kjedeligere. I filmen om sølvfat-surferens reisning truer en inter-galaktisk klimakatastrofe på størrelse med juli i Møllebukta. Det viser seg at den er menneskeskapt. Eller vesentlig laget. For sølvmannen på sklibrettet fører vondt til jorden, og det verste han utretter, er et endeløst bryllupsforsøk med trikot-tanta Jessica Alba og den merkelig middelaldrende 34-åringen Ioan Gruffud, uttales Griffith med lam tungespiss.

Vi har alle sett komedier før der professoren aldri helt fikk gifta seg, og de ekstremt innsiktsfulle vil huske at Fred MacMurray var «The absentminded professor» i 1961, og han oppdaget gummien, men uteble hyppig fra bryllupet sitt. Gruffudd finner opp en Petter Smart-snedig energisuger, og han tar med seg Gameboy-en sin i smokingen, noe som gjør Alba ergerlig. Tenke på verdens skjebne når han skal gifte seg med henne.

Spesialeffektene er ålreit. Filmen forflytter seg generøst fra New York til Grønland, til London, til Sibir - som for øvrig er blitt det nye hovedkvarteret for Natos Nordkommando på grunn av det fine været. De fantastiske stråleofrene bytter evner rett som det er. Chris Evans er så fanatisk på jakt etter hunndyr at han antakelig har munn- og klovsjuke. Alba er korsett-trang i tøyet med fårehund-frisyre og tristere blikk enn en cocker spaniel i feriekennel. Her finnes nerveslitende småmandig hø-hø-humor og en framstilling av kvinner som egentlig hører hjemme i NRKs onsdagsserie om gamle reklamefilmer. Men OK. Da den grådige Univers-tåka kommer sigende som minnene om fire ukers sommerferie, kan man like fullt kjenne den herlige kilinga i hjernebarken som bare følger med fotofjong science fiction.