Som en Fretex-blazer

Film

The girl with the dragon tattoo

Amerikansk dramathriller. 2011.

2 timer, 38 minutter. 15 år.

Regi: David Fincher.

Med: Daniel Craig, Rooney Mara, Stellan Skarsgård, Robin Wright, Christopher Plummer.

 Denne filmen må David Fincher ha laga for lønna, for den har ingen bildevisjon, den har ingen selvstendig stil. Det blir som å tre på seg en Fretex-blazer, det blir som å spasere med Carl Gustaf. Til slutt sitter vi igjen med ti minutter mystisk transaksjonsmagi og to minutter rørende kjærlighetssorg som de eneste oppkvikkende scenene. Da funker Mara Rooney. Før det er hun som en flyktende tomsekk.

Jeg tror fremdeles at det finnes en bra film inne i Larssons bok, men da må noen glemme nazistene, den pedantiske papirletinga og den cartoon-kåte advokat-vergen for heller å konsentrere seg om forholdet mellom Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander.

I «The girl with the dragon tattoo» har Fincher kopiert oppstyltetheten og marionette-preget i den svenske versjonen. Blomkvist blir aldri en person, han er nok en gang en pamflett-hederlig og nesten-bekymra journalistklisjé som kommer dettende ut av urettferdig nederlag mot sjaina våpenhandler-svenske – og så helt uten omstillings-nevroser setter seg i et gammalt nazireir for å etterforske den forsvunne Harriet. Fincher kommer aldri i nærheten av hva som egentlig bor i mannen. Daniel Craig spiller uten Michael Nyqvists gundesvanaktige selvmedlidenhet, men den uverdig vimsete mannen er sannelig ikke noen karismatiker heller.

Det ville være ok med en interessant krim-historie. Men Larssons tekst kommer ikke opp mot de Hardy-bøkene jeg har lest. Den er ikke politisk spennende, den er ikke intrigant, elegant eller kuriøs eller fargerik. Den er som å samtale med spøkelsene og tapetene på Ledaal. Støvet detter. Personene smuldrer.

Rooney Mara er verken bedre eller dårligere enn Noomi Rapace. Rollen er og blir ei sentimental, kvasi-feministisk Barbie-dokke – en slags demon-Bratz for jenter som spiser grønnsaker på julaften. Nok en gang forsøker jeg å få øye på drivkraften i en tilsynelatende intenst selvmotsigende filmskikkelse, men den er ikke der. Dama er en forfatter-robot, og hun funker antakelig bare i bok.

Fortekstene er kule som goth-rave, men så tar det slutt: Når Fincher begynner å filme kommunale interiører i Stockholm, blir han visuelt kjedelig som en Olsenbande-regissør. Den trauste stilen fra den svenske filmen blir gjentatt med noen litt hoppete avvik. Folk blar i papir og kikker på gamle bilder og blar i papir og kikker på gamle bilder, og så kommer det enda en steinkjeva svensk røy inn i snakketablået og sier: My father raped me for the first time when I was 14 years old. Ja. Vi vet det. Gamle nazister driver med incestuøs voldtekt og bibelrituelle moralmord. Antakelig tisser de på Dagens Nyheter og spiser beina av sommerfugler. Det er fullt av sånne folk i Sverige. Men bare Stieg Larsson avslørte dem. Ingen andre vet hvor de er.

Trent Resno har laga steinkule musikk-brokker til filmen, men de dunker ensomt i vei som en mekanisk, alternativ-puls i en sidræva gubbe, det finnes et teknohjerte inne i filmen som bildene ikke lever vel med.

Samspillet mellom Mara og Craig funker mot slutten av filmen. De har plakatsex og ser på hverandre, og etter det oppstår flere scener der du nesten tror på at de kommuniserer. Stellan Skarsgård spiller rutinert psykopat, men kjeller-scenen er dømt til å se ut som en Naked gun-slem thriller-utdriting, akkurat som i den svenske filmen. Jeg så nettopp «Seven» igjen. Tenk hva Fincher fra 1995 kunne fått til med denne historien, hvis han ennå finnes.

Følg meg på Twitter: @arillabra