Spielberg tar den helt ut

War horse:

Amerikansk drama. 2011. 2 timer, 26 minutter. 15 år. Regi: Steven Spielberg. Med: Jeremy Irvine, Emily Watson, David Thewlis, Tom Hiddleston, Peter Mullan.

I god avstand fra innøvd tidskynisme og helt i grenselandet til det vi euro-amerikanere kaller cheezy – ostepop – lager Steven Spielberg så naiv, hjertefangende hesteromantikk at det nesten føles som en betlehemsk genre-fødsel.

En ny genre er det selvfølgelig ikke, for det fantes Lassie-filmer, det var "National velvet", det var "Silkesvarten" – og har jeg glemt de viktigste, er det med vilje. Men Steven Spielberg gjenskapte den khakikledte eventyreren med Indiana Jones på åttitallet. Nå renoverer han den skvettende dyre-sentimentaliteten så deilig at den ironiske overbærenheten viker og du tenker: Ja, underholdningsfilmen er gjenskapt. Ingen sier føkk en eneste gang. Jeg tror jeg vil gå på gangen og gråte rørt over at det går an. Dette er ikke en tårespruter. Det er en geysir.

Fordi Spielberg er verdens flinkeste fyr når han er i det hjørnet, tillater han seg alt. Han tar den så langt ut at sognepresten kan se den.

Hesten Joey blir uansvarlig kjøpt inn i en fattig britisk familie av leilendinger der far drikker bort krigstraumer og mor Emily Watson sliter med en tung skjebneforståelse som henger i vokalene hennes som råtna juletrepynt. Jeremy Irvine spiller den guttebok-hederlige sønnen som trener luksushesten så den til og med kan pløye turnipsåker mens tordenenglene høljer og ett eller annet pilsgrinende symfoniorkester pøser på med så voldsomme stemninger at den feite dama burde ha sunget og så gikk vi alle hjem.

Dette er film for regionen. Der magen svir. Der hjertet hovner. Der blikket renner. Og den gir seg ikke etter pløyinga, for straks blir det verdenskrig, og den ømme, lojale hesten verves og føres bort fra sin elskede gutt. Så er den i Frankrike i 1914, og der er det nesten like ille som nå. Hesten går fra skjebne til skjebne, fra tysker til mademoiselle. "Was zhall we do wiz the horzez?" Joey får en svart venn. Fiender forbrødres over den lojale hestens skjebne da han stormer over slagmarkene og vikler seg inn i piggtråden som var den en tornekrans. For det er som om dyret er åpenbaringen: Menneskene blir snille av å være med dyr, det er som om de beundrer dets evne til ikke å tenke fornuftig.

Jeg skal virkelig ikke røpe hvordan det går, men her dør mange. Når den blinde soldaten kommer stormende gjennom snøen i skyttergrava i 1918, når filmen en patos som er så mye vakrere og så mye virkeligere enn ironi at det er bare å gi seg over. Vi hadde panseret på. Vi hadde piggene ute. Og Spielberg fant fram til hjertet nok en gang.

Følg meg på Twitter: @arilabra