Spion-romantikk for møteroms-jenter

Julia Roberts er laga for mildt spøkefulle, erotisk siviliserte semule-thrillere. Hun fikk intellektuell kredibilitet da Hollywood oppdaget at hun ikke barberte armhulene, men bar sin busk som europeiske kvinner og Hulebjørnens Klan. Dessuten kommer hun fra klump-i-halsen-prostitusjonen «Pretty woman» og er et gigantisk periode-ikon fra åttitallet. Julia blir 42 i oktober, og det vil si at hun deler alder med de myriader av kvinner som tilbringer dagene sine foran vannkjølere og i møterom mens de drømmer om en hvitkledd, skitten hekkegartner med Homer Simpson-bokser.

I denne filmen får de Clive Owen, som godt kunne ha båret fedrelandets kullstøv under sine manikyrerte innendørs-negler. Owen er råskinn i dress. En omflakkende Bond-broder, en cocktailparty-sjekker i hvit kanapé-jakke, en slags håndverker i hermelin. Filmen har ikke vart lenge før Julia og han legger fra seg Visa-kortene og cellefonene og fordyper seg i myten om hotellsex. Og filmen har ikke vart lenge etter det heller, før de gjentar det i tre hele dager.

Poenget med romantikken deres er mistroiskhetens magi. De er begge paranoiske agenter og industri-spioner, og de lever av og for utrygghet og mistanke. Yrkeslivet er så komplisert at det føles som å pugge en logaritme-tabell, og her kommer advarselen: Ikke prøv å følge med i hva som skjer. Personene går ut og inn av tidsperioder iført tungvinte repetisjoner, og du kommer til å slite.

Ikke gjør det. Sitt bakover. Nyt Clive Owens guttaktige usikkerhet når han føler seg lurt. Følg med Julia Roberts irritable steinkjever og se hvordan hun likner en argentinsk dødsengel fra en Solanas-film med tango-trekkspill og vått høstløv på glitrende brustein. Hvis du på en måte kommer inn i den anstrengt-romantiske kommunikasjonen mellom dem, vil du like filmen.

Handlingen gjengitt på én utpust: Industrispion og industrispion involveres i komplisert krig mellom to konkurrerende kosmetikk-selskaper. Birollene er utsøkte. Send vannflaska.

Følg meg på Twitter: @arilabra