Sterkt portrett av løvetannbarn

Arnold er dyktig til å smyge inn et par enkle metaforer som gir dybde til fortellingen om Mia. Slik jenta strever med å sette fri hesten som står bundet på en øde tomt, slik er hun lenket til en oppvekst som knapt gir henne impulser etter at hun er utvist fra skolen. Man kan bare gjette på om det skyldes en ADHD-diagnose.

Tonen i familien Mia vokser opp i, er til å bli mørkredd av. Stadig krangler hun med en festeglad mor som må ha vært midt i tenårene da hun fikk eldstedatteren. Det kjeftes og smelles i dørene, språket er så lavklasse og fuck you-stemt som det går an, selv fra lillesøsterens munn. Amatørskuespiller Katie Jarvis gjør en utmerket jobb med å spille Mia, rasende aggressivt og grovt i målet.

Da morens nye elsker, Connor (Michael Fassbender), flytter inn i den trange blokkleiligheten, åpnes plutselig nye vinduer i Mias verden. Arnold er meget god til å balansere den høyst ambivalente betydningen han får for tenåringsjenta, dels som en etterlengtet farserstatning, men også som en mann som lokker med tøff, erotisk utstråling.

Mer skal ikke røpes. Manuset utvikler seg etter hvert med overraskende og dramatiske elementer som gjør inntrykk.

Stilig er bruken av rap- og breakdance som Mia insisterer på å utfolde seg med i protest mot den seksualiserte dansingen som jevnaldrende jenter i gata øver på. Det hovedpersonen først og fremst lengter etter, er noen som ser hvem hun er som person, ikke bare som kropp.

Så snapper hun etter luft, lik en fisk fanget i en surstoffattig tank. Regissør Arnold klarer å få oss på parti med Mia slik at vi håper hun vil klare seg, tross alle odds. Det er godt gjort.