Stilig actionkrim for de ordglade

Egentlig er det en Bourne-film for action-elskere som kan nynne hele Messias-pasjonen mens de trommer takten med tynne bibliotek-fingre. Helten er ikke en identitetsløs CIA-er, men en ubekvem akademiker og hedning som forsøker å få tilgang til Vatikanets hermetiske arkiver. Tom Hanks har ikke så teit hår denne gang. Han løper etter hvert over brusteinene sammen med jenta si, som i denne versjonen faktisk er fysiker med S i hoved. Jeg må innrømme at jeg skulle ønske at de to cerebralitetene hadde berørt hverandre på den forlengede margs ekstreme nedsider, men man kan ikke få alt.

De setter i hvert fall i gang en klippehenger, som faktisk kan ende med at noen klipper den feile ledningen på den feile lille bomba. La meg allerede nå si at Stavanger ville vært tjent med at Nye Stavanger-regionen hadde kjøpt en antimaterie-eksplosjon til himmelen over Vålandstårnet neste nyttårsaften. Da blir det ikke mange hele melkeglass med champagne i skråningen! Jeg liker denne historien. Paven er død, kardinalene har tatt seg inn i kosestua for å finne en ny - men dessverre har den sekterisk-vitenskapelige satanist-bevegelsen Illuminati antakelig kidnappa de fire foretrukne kardinalene for å henrette dem etter et komplekst gåte-mønster. Dessuten har De Opplyste stjålet en beholder med betydelige mengder antimaterie fra laboratoriene i Cern, og hvis batteriet dauer i den beholderen, da ryker Vatikanet og vatikardinalene og halve Roma. På Petersplassen venter folket i stor fare.

Vår mann Langdon tilkalles fra bassenget og kobles opp mot forskersken Vittoria, som deler hans bekymring med svarte øyne og spissnese for konspirasjoner. De skal finne bomba, delvis hjulpet av vatikan-purken Stellan Skarsgård, som er Sveriges nye Max von Sydow.

Den første timen blir det mye snakk om at det femsifra sjokoladekors var et symbol for Angosturas fjerde kalkun, så nå må vi finne ei golvflise med bilde av den hellige slimål. Men det funker. En film som «Engler og demoner» er action-underholdning for de som blir tent av vanskelige ord. Og når hovedpersonene løper mellom skulpturer og forsiringer og forvanskinger og stygge tapeter fra Jesu fødsel, da koser de seg. Pergament-fansen tenner ikke på helter som hiver budweisere etter hverandre, men liker fine ord og alvorlige ansiktsuttrykk.

Dessuten blir det fyr på paterne etter hvert. Det er stort når intern-katolske shootouts akkompagneres av de ekstatiske pentagram-sangerne som pleier gi stemning til djevlegrøssere. Bra er det også når filmen munner foreløpig ut i Ewan McGregors vidunderlige himmelfart; en fin opptakt til den forestående fridagen. Da trodde jeg krimmen var oppklart.

Det var den ikke.

Følg meg på Twitter: @arilabra