Stiv poesi, manglende spenning

Nå vil regissøren trolig forsvare seg med at han har valgt å lage en poetisk film om hvordan lidenskapelig kjærlighet driver en ung kvinne (i filmen kalt Vera Vaage) til å bli spion og forråde sitt eget land.

Intet galt med lidenskap og skjønnhet. Men historien om Galtung Haavik inviterer til langt mer enn romantiske minner. I 30 år levde hun som dobbeltagent under den kalde krigen. Hun var ansatt i det norske utenriksdepartementet og arbeidet ved ambassaden i Moskva. I 1977 ble hun avslørt og arrestert, men døde kort etter i fengselet.

Men i «Iskyss» forsøker Jensen å la poesien ta innersvingen på spenningselementene og de moralske kvalene. Scenene fylles av Veras dvelende erindringer om det forbudte kjærlighetsforholdet til russiske Vladimir. Minnene framføres med slepende stemme av Ellen Dorrit Petersen, en instruksjon jeg opplever som overdreven og maniert fra regissørens hånd. Det oppveies ikke nok av det imponerende i at skuespilleren fra Rogaland snakker russisk så det forslår.

Gradvis skjelver hendelsene som de to elskende havner i, av angst og beven. Men da skuffer filmen med stiv, halvhjertet framstilling. Manusforfatterne Jensen og Alf R. Jacobsen makter ikke å fortelle en tydelig historie om hvordan KGB brukte kjærligheten mellom de to til å tvinge den norske tolken til å jobbe for fienden.

Legg dertil at altfor mange biroller framføres klossete. Det skjer ofte i tablåaktige bilder fordi filmskaperen blir mer opptatt av å vise rom og atmosfære enn å sette kniven på strupen.

Så synd. Der danskene (se anmeldelse av «Flammen og Citronen) får det til å sitre av lidenskap, moralske dilemmaer og krigens lidelse, reduserer Jensen sitt stoff til «den ulykkelige kjærlighetshistorien om Vera og Vladimir».

Den gjør langt mindre inntrykk.

kristin.aalen@aftenbladet.no