Streep som Thatchers forsvarer
Meryl Streeps portrett av Margaret Thatcher er ikke akkurat kritisk. "Jernkvinnen" er blitt en storslått portrettfilm der en internasjonal stjerne skal glitre.
AV: kristin aalen
Publisert:
Oppdatert:
1
2
3
4
5
6
Jernkvinnen
(The Iron Lady) Regi: Phyllida Lloyd. Med: Meryl Streep, Jim Broadbent, Anthony Head, Richard E. Grant, Roger Allam, Olivia Colman, Iain Glen, Andrea Roach. Storbritannia 2011. 1 time 44 minutter. Aldersgrense: 11 år. Egnethet: Ungdom/voksen.
Sinte briter har irritert seg over at "Jernkvinnen" menneskeliggjør Margaret Thatcher helt inn i hennes senile alderdom i stedet for å analysere hennes politikk. Men noe annet kan man knapt vente i en film der det gode mennesket Meryl Streep spiller hovedrollen.
Når attpåtil den gullgjeve Jim Broadbent framstiller statsministerens elskede og humørfylte ektemann Denis, blir vi et lettkjøpt bytte for de konservatives suverene dronning fra slutten av 1970-tallet.
Selv ville jeg ønsket et mer kritisk Thatcher-portrett som hadde popularisert jernladyens økonomiske politikk og harde linje mot streikende gruvearbeidere. Kjøpmannsdatteren med Oxford-studier i bagasjen tenkte og handlet i tråd med de økonomiske teoriene til Milton Friedman og hans like. Stikkordene var monetarisme, tilbud og etterspørsel i et fritt marked – følgelig sørget hun for å privatisere statseide bedrifter, legge ned et stort antall gruver, gi omfattende skattelettelser og skjære ned i den britiske velferdsstaten.
Men alt dette egner seg best for dokumentarfilmen, ikke i en storslått portrettfilm der en internasjonal stjerne skal få glitre. Denne filmen bør utelukkende sees for å oppleve Meryl Streeps minespill der hun perfekt framfører synspunkter slik Thatcher vektla ordene og til forveksling ligner statsministeren i hårfrisyre, klær, smykker og håndveske. Gi skuespilleren en Oscar!
En del briter synes synd på Thatcher fordi regissør Phyllida Lloyd viser henne som senil på sine gamle dager. Men fortellergrepet fungerer et godt stykke på vei fordi det muliggjør en fin pendling mellom fortid og nåtid, en solid omkalfatring av kronologi.
I det lange løp blir imidlertid scenene med den forvirrede Thatcher for hyppige. Det er da man ser hvor sårt filmen savner et annet perspektiv på hendelsene som jerndamen sto midt oppi dersom dette skulle vært et kritisk politikerportrett.
Men den filmen må noen annen lage.
Kommentarer