Superbad, men treg komiaction

I hvert fall skal du være enig med meg om dette: Det går ikke an å kjede seg gjennom mer enn én time for å få være med på Leon-kjapp komedie-action med musefletter de siste tre kvarterene. «Kick-ass» driver med altfor kjedelige ronker-ting til innledning. Du får møte en av disse utallige haiskul-guttene som er usynlige for den sexy jenta, og han har kamerater som sensasjonsforklarer sin egen onani som om det var noe man fant opp etter at Obama ble president. Det er møkka kjedelig. Scenene da hovedpersonen kler seg i en grønn superhelt-drakt (Marvel-satire) som får ham til å likne Woody Allen som muggen sædcelle («Alt du vil vite om sex..») er uoverkommelig teite. Når han blir en slags bionisk mann via påkjørsel oppstår stilsvikt, for ingen blir egentlig til noe annet enn en hyggelig fyr i nerdefilmer.

Inn kommer Nicolas Cage og dattera hans. Scenene deres ser først ut som en opptakt til latex-lubben Eddie Murphy-film, men så tar det seg opp til en halvflink Tarantino Light. I bakgrunnen spiller en gjeng gangstere søndagsversjonen av Guy Ritchie.

Nå skal jeg si fy-ordet: Christopher Mintz-Plasse. Han var fantastisk i «Superbad» og har deretter vært dau som støvletrampa sviske.

I denne filmen kommer han inn som den andre liksom-helten og sønn til gangsteren, og han tilfører filmen en slags tematisk CO som gjør at man kan dø uten å merke det.

Men altså: De siste tre kvarterene tar «Kick-ass» seg opp til en slags «Shoot 'em up» møter «Kill Bill»-standard med paradoksale svevemord, eksplosjoner og fire fem replikker som faktisk sitter der de skal. Den lille jenta Chloe Moretz gir filmen mening, og selv om hovedpersonen fremdeles ser ut som om han er på vei til biblioteket for å låne «Mayaenes historie», funker hevnskytingene litt flott.

Men det ble for lenge å vente.