Tablåenes ridderfilm berører ikke

Den største svakheten er mangelen på en handling som interesserer. Filmen er først og fremst laget for å utmeisle et ikon for svenskene: Fredshelten Arn. Men handlingsbitene blir aldri mer enn klisjéfylte bilder uten synderlig spenning.

Året er 1177 og det går mot slutten av Arns plikttjeneste i Det hellige land. Der opptrer den svenske tempelridderen som den mest rettferdige og vidsynte av korsfarerne. Han beskytter beduiner i ørkenen mot hensynsløse ridderkollegaer og holder fast på sin respekt for fiendens leder, Saladin.

Fine ørkenbilder, streite kampscener og nok en gang en vakker Milind Soman som sarasenerhøvding. Det nye er Anders Baasmo Christiansen som bueskytteren Harald fra Norge. Men den bondske krigerens funksjon blir mest å se beundrende på den svenske helten. Oj oj.

Der forrige film splittet de to elskende, Cecilia og Arn, skal oppfølgeren føre dem sammen igjen 10 år senere. Men også her blir tablåfaktoren sterk. Ufrivillig komisk blir det når Arn kommer ridende over engene fem sekunder før Cecilia skal gå i kloster for alltid fordi hun tror at han døde i Jerusalem.

Så tværer regissør Peter Flinth ut det hele med lange bryllupsscener. Omsider flyttes handlingen seks år framover og rivaliseringen mellom folkunger og sverkere kan nå sitt klimaks. Her tar filmen seg noe opp igjen i skildringen av danskekongens sleske mordplan mot svenske småprinser, etterfulgt av et imponerende oppbud av krigere i sluttoppgjøret.

Men det berører en aldri. 200 millioner kroner er brukt på Arn-filmene. Da er det rent skammelig at det vi får se er så mye glanset overflate og så lite innhold.

kristin.aalen@aftenbladet.no