Tarmvri-thriller med god Gibson

«Edge of darkness» har Gibson, og det er i grunnen alt. Men han fyller godt opp. Pavens eneste tungsindige australier er med i nesten alle scenene, og de andre burde vært utelatt. Han har et steinansikt som kunne vært gravert i granitt med eggen av egen sorg og saknad. Han spiller politimann som elsker den voksne dattera si så mye at vi skjønner at hun skal dø, og det skjer med fars-smerter som kan vri tarmer.

Regissøren Martin Campbell regissert altfor mange snakkescener med den tunge siden av handa si, og i en slags stilistisk botsøvelse skvetter noen av actionscenene fram som plutselig bebispy. Filmen forsøker å unnvike sin egen stuevandrings-identitet ved monster-klipping – bevegelser er frarøvet viktige deler av sitt newtoniske fundament, og det finnes ikke synlig tid mellom handlingen og resultatet. Det kan av og til se ut som om en underbetalt bulgarsk regiassistent har vært på ferde.

Blandingen av følelsesmessig betent etterforskning og behovet for akuttvold er filmens forbannelse. Gibson forsøker å finne ut av hvem som forårsaket datteras død og hvorfor hun var sjuk. Derfor må den deprimerte mannen oppsøke en del ressurs-folk på den moderniserte Poirot-måten, noe som i sin tur betyr at han og regissøren beveger seg på tynnslitt parkett. Det ser alltid ut som trend-spøk når konspiratoriske korpie-dresser sitter i nyfunkis-slott og er kyniske sammen. Homer Simpson kunne ha vært med. Den korrupte næringslivsgubben er blitt en like forslitt thriller-kødd som narkoselgeren. Fra nå av er det bare geniene som kan avsløre næringslivsfolk uten å bli ledd av.

Filmen følelsesgrunnlag er solid. Gibson mister dattera si så grusomt at han til og med nekter å snakke med pressen på vei ut. Vi skjønner at han må være en arrogant galning, men vi vet hva han kommer til å gjøre, så vi liker ham for det. Han tar gull på femmila.