Tivoli-tull med Alice i 3D-tåka

Historien tar oss med Alice ned i det samme hålet i jorda, og der nede treffer hun de samme bisarre, men ureflekterte skapningene som fantes i underliglandet da jeg var barn. De er sannelig ikke blitt mer sjarmerende. Nøtta i grauden er Johnny Depp, som spiller The Mad Hatter med Madonnas tenner og ellers en oppspilt, utkledd og relativt patetisk tilgjorthet som likner et bestillingsverk fra fanklubben. Han gjør ikke noe med filmen, og det gjør heller ikke den sørgelige lille storhodeskapningen til Helena Bonham Carter. Hun er ei ond dronning i et rike av overdrivelser og løgnaser, så hva så? Skulle hun ha oppført seg normalt?

«Alice in Wonderland» har for meg alltid vært eksemplet på at det ikke oppstår et eventyr fordi om man dikter i hop noen rare skapninger og gir dem dustete navn. Fantasi er et produkt av villskap og intellekt, og Alice-møljene består bare av ugjennomtenkt og ubalansert påfinneri.

Det deilige ved filmen er hovedpersonen, som har en djup varme som noen kunne ha brukt til et skikkelig prinsesse-eventyr. Hun starter som en litt opprørsk jente i det gammeldagse England, der den stive stolpemora vil gifte henne bort til en angelsaksisk stereotyp. Under forlovelsen detter hun i baret, og da dama kommer tilbake, har hun sett lyset.

Filosofien i filmen er sånn: Du skal ikke bare tenke på de andre, du må også tenke på deg selv. Og: Ingenting er umulig. Dette er et derivat av de siste tjue åras pinlige ego-dyrking på film, og de som ikke har spydd av de sinnssyke 3D-bildene, burde gi fra seg litt gårsdagsmat over budskapet.

Dessuten er hun en moderne opprører og vil ikke la seg tvangsgifte. Hun vil bli forretningsdrivende. Den skal bli heftig å tåle i Saudi-Arabia.

3D-teknikken har utviklet seg enormt de siste åra. Med de nye brillene blir ikke fargene veldig fortegnet, og man får ikke uklart syn om man lukker det ene øyet. Men intensiteten i bildet lider. Fargespekteret er veikt og uvoldsomt. Det er som å se en taiwansk piratkopi på VHS.

En annen ting gjelder bruk av 3D som virkemiddel. Teknikken svekker konsentrasjonsevnen og gjør at man oppfatter bildet som et fragmentregn i stedet for en helhet. All slags djevelskap drysser inn i synsfeltet, og for de som ikke får epileptiske anfall, fører den i hvert fall til at hodet blir i tvil om hvor man skal se egentlig.

Imponerende er det nok. Men alt er imponerende nå for tida, og kinogjengere bør nok venne seg til allerede nå at det er forskjell på å bli imponert og stimulert. For øyeblikket er det mye tivoli-oisann på film.