Tørr tunge ut av fint vindu

Den norske filmen «Lønsj» starter imidlertid med noen skikkelige overraskelser.

HENIE: Aksel Hennie er ikke til å kjenne igjen. Han skal være en veik og uvirksom oslogutt med vestkantdialekt og arbeiderpappa – og han ser ut som en konkurstrua frisør fra Øvre Holmegate. Hennie spiller som Wenche Foss, og han går til og med som Wenche Foss. Det gjør han virkelig bra. Men innholdsløsheten gjør etter hvert den perfekte lille skikkelsen til en mislykka farse-figur.

TORP: Ane Dahl Torp er tilbakeført til naturen i den grad at hun kommer til å bli freda av burhøne-motstanderne og ikonisert av Mentalhygienisk Samfunn. Det uferdig-røde håret og de blasse øyenbryna får henne til å se nesten ufødt ut. Hun spiller ei antakelig voksen-autistisk datter av en dominerende far som dør av elektrosjokk, og plutselig står hun for første gang på gata og vet ikke noe. Som en rødrev-unge ute av dyrehagen. Som en fugl uten grein. Dahl Torp er en fascinerende skikkelse i minst tjue minutter. Men utviklingshemningene og poeng-fattigdommen rammer henne som støvel mot spurve-egg (spurve-egg?), og hun svever som en dårlig Ole Paus-etterlikning ut i den etnosentriske intetheten der tusener på tusener av norske filmrolle-figurer går rundt og venter på dommens dag.

HVITHETEN: De to er overraskelsene. Overraskende er også bildene. Det ligger hvithet over veiene vi kom. Motlys-pasteller, forskjellige Bonytt-feminine kremfarger, halvbeiger, eggeskallshvitt, antikkhvitt. En nesten himmelsk vakker velstands-by med sentimental (ironisk?) gjennomgangsmusikk som låter fascinerende som introen til en James Blunt-hit.

TJELTA: Pia Tjelta overrasker ikke. Hun spiller offer for en brutal mishandlingsbergenser og skal altfor tydelig representere noe. Tjelta er kvinnen som finner seg i alt fordi ingen vil være alene. Hver eneste scene sier det samme med den samme klynkende stedigheten: Hun er bare sammen med en bergenser fordi hun ikke orker være alene. Hun finner seg bare i det fordi hun ikke orker være alene.

Offer-rollen kulminerer i en smertefull voldtekt-scene som dessverre rammes av plutselig humor: «Eg ork'ikkje, Odd. Eg får'kje pusta, Odd! Nei, Odd, ikkje i rompå!» Ikke særlig vittig, egentlig – men som sluttføring av en overivrig kvinneskildring blir overgrepet det ekstra hakket som skikkelsen ikke tåler. Jeg gruer meg til å høre replikken gjentatt i «Nytt på nytt».

MÅKENE: Handlingene starter greit. Den dominerende faren dør fordi dumme Henie har tukla med hovedsikringen. Henie er ute etter penger for enhver pris. Dahl Torp leter etter ny beskyttelse. Filmtittelen er hentet fra en liten bagelrestaurant som heter «Lønsj», og der er to av personene den dagen himmelen plutselig mørkner og du tenker «Nå detter froskene!», men så kommer måkene i stedet.

MAURENE: Da har den monotone personskildringen og fraværet av synlige poenger allerede fått deg til å føle maur på hjernen. Rundt de tre ferdes halvt interesserte og halvt interessante bifigurer som like gjerne kunne spilt Kaptein Sabeltann-show i Kristiansand, for de fører ikke til at det skjer noe. Som en melding fra stillheten i hodet til en sentimentalt aggresjonshemma akademiker handler filmen om uselvstendighet. Men temaet konstateres i stedet for å utvikles, det resymeres i stedet for å diktes.

Du sitter med verdens tørreste tunge stukket ut av vestkant-Oslos nydeligste sommervindu, og du lengter etter storm langs Hellestø, regn i Vågen, sludd på Tasta og ett eller annet som får kroppen til å føle seg i live.