Tullete og dum effekt-tsunami

Den delen av hjernen som jeg bruker til enkle fornøyelser og mat fra knitrende plastposer, har fortrengt «Natt på museet». Men så vidt jeg husker handlet filmen om at museumsfigurer fikk liv ved midnatt og jogget friskt rundt i detaljrike datatryllerier. I sine beste stunder så det fikst ut.

Oppfølgeren er laget som en slags tsunami-versjon av den første filmen: Alt det som opprinnelig var snedig i museumsnatten, myldrer som en historisk landeplage i denne. Norske skolebarn vet nesten ikke hvem Morten Harket var. Skal de le gjenkjennende når general Custer dukker fram, og Abraham Lincoln avsetter seg fra sokkel og infiltrerer heltenes kamp mot bandittene fra Midtøsten? Amelia Earhart?

«Natt på museet 2» er et koffeinrusa animasjonskaos og et karneval der alle dessverre kom. Octavius fra Roma, Ivan den grusomme, Napoleon, Attila, Al Capone, Teddy Roosevelt, Darth Vader, Albert Einstein og en bråte med kjente malerier og skulpturer. For kunsthistorikere vil det være like skøyeraktig som sitronbrus i sherry når handlingen forsvinner inn i det klassiske krigsfotografiet med kyssende gast, eller når en hovedfigur låner riva til American Gothic-gubben. For oss andre skaper det bare et slitent spesialeffekt-gjesp, for hovedregelen for film er sånn: Hvis handlingen ikke er skikkelig, vil hver bevegelse og hver replikk etter hvert føles som eksistensiell overflødighet.

Og handlingen er ikke bra. Ben Stiller er blitt vellykka forretningsmann og har plutselig sviktet (halloo?) den martyriske jobben som nattevakt i museet. Derfor skal utstillingsvennene hans flyttes til Smithsonian i Washington. Etter en halv time har eks-vakten klart å bryte seg inn i katakombene, og så trylles hele supersamlinga til live. Verre kaos enn utsalg på Polet! Flyger-legenden Amelia Earhart våkner uforståelig kroppskåt i for små bukser og kaster seg over Stiller som aldri tar seg tid til å forklare at sex med voksdokker anses som lite småborgerlig. De to skal sammen med noen andre datapåfunn redde verden fra egypteren Kahmunrah, som lesper desperat for at i hvert fall lytekomikk-foreningen skal ha noe å le av.

I stedet for å konsentrere handlingen om noe enkelt og kontinuerlig, farer filmskaperne rundt som en rampete revunge i kyllingbur. Replikkene sitter som kritt på våt glassrute. Jeg led. Sånn blir film når den blir laga av folk som mener at eleganse er å sprute lighterbensin på sthansbål.

Følg meg på Twitter: @arilabra