Tynn som kyllingtiss

I løpet av nesten to timer som føles lenger enn rotfylling uten tannlege og bedøvelse utvikles så mye hensiktsløs jobbe-energi at den burde vært nok til å dra Dovre-ekspressen opp Suleskard. Men det skjer ingen verdens ting. Jennifer Aniston er blitt en fast fysisk formel for ingenting (større enn null, mindre enn null). Når en film starter med at hun ser usunt oppskaka ut, får du den samme håpløse kroppsfornemmelsen som hvis den enslige naboen med de tolv undulatene står på døra og sier at hun skal reise bort i fjorten dager og kunne du tenke deg...?

Forrige gang jeg så Gerard Butler, var han småhårete tv-vert med et halvslarvent og skjevt guttesmil («The ugly truth»). Nå spiller han dusørjeger med et guttete og halvskjevt slarvesmil. Dusørjegeren er en mislykka dust, men en fantastisk mann som plutselig en dag skal hente inn ekskona si som er grave-journalist av den sorten som kanskje hadde klart å finne ut hvem som skrev «Hamlet» hvis du ga henne fjorten dager, intravenøs ginseng og et leksikon-kurs. Hun skal avsløre et selvmord, og sjøl om påsken nærmer seg, er det altså ikke Butler som er morderen i denne filmen. Men kanskje Poirot hadde klart å finne en mening i den svakt lenka historien hvis Oprah klarer å påvise målbare forekomster av romantikk.

Påske-krimmen står svakt på kino. Denne ville til og med være for tam for de minste kyllingene.