Ubehagelig god tankevekker

Play

Drama

Regi/manus: Ruben Östlund. Med: Anas Abdirahman, Sebastian Blyckert, Yannick Diakité, Sebastian Hegmar, Abdiaziz Hilowle, Nana Manu, John Ortiz, Kevin Vaz. Sverige 2011. 1 time 59 minutter. Aldersgrense: 11 år. Egnethet: Ungdom/voksen.

Av to grunner gjør det vondt å se «Play». At store barn herser med mindre barn, er uansett stygt. Når det attpåtil er svarte ungdommer som mobber hvite, mistrives vi enda mer. Likevel er Ruben Östlunds film «Play» så godt laget at vi bør tåle å rystes.

Den svenske manusforfatteren og regissøren er blitt beskyldt for å være rasistisk i sin skildring av «the good and the bad guys». Filmen skildrer hvordan en innvandrergjeng med afrikansk bakgrunn setter i gang et utspekulert spill overfor to etnisk svenske gutter og en med asiatisk bakgrunn.

Men å dele ut rasismekortet er en misforstått dommeravgjørelse. Vi må kunne ha to tanker i hodet på en gang: Det finnes innvandrergjenger i nordiske byer som utvikler mobbende, voldelig atferd og (små)kriminell virksomhet. Å skildre dette er ikke det samme som å si at alle fargede ungdommer oppfører seg slik, ei heller at alle hvite er englebarn.

Östlund bygger manuset på 40 beslektede ranshistorier fra i Gøteborg. Jeg røper ikke hvilke knep innvandrergjengen benytter under navnet «Zig-zag-zug», bare at det er et snedig, ondskapsfullt lureri som iverksettes overfor tre intetanende gutter som er på handletur i et av byens kjøpesentre.

Når filmen er blitt så ubehagelig god, skyldes det at de fem amatørskuespillerne i gjengen og de tre ofrene agerer bra. Det handler ikke om utstudert minespill (kameraet holder seg som oftest på god avstand), men snarere om kjappe versus forknytte replikker som sementerer den nådeløse herre-/tjener-leken.

«Vi skal ikke rane dere, vi skal bare....», er refrenget fra gjengen som lokker de tre yngre guttene med på en roadmovie via t-bane og buss bort fra byens sentrum og ut i øde trakter. Som tilskuer til den psykiske mishandlingen av ofrene får man lyst til å rope «stikk av, finn på noe, gjør opprør!» Men mobbernes pendling mellom falske trøsteutsagn og implisitte trusler blir til en utstudert hersketeknikk som det ikke er lett å rømme fra uten å tape egen verdighet.

Östlund fletter inn sårt tiltrengte hvilescener fra et regiontog der en mystisk vogge synes å være glemt igjen. I en epilogscene kommer han reaksjonene våre i forkjøpet og drøfter dem: Kanskje det ikke er slik at alle innvandrerbarn er fattige, sultende barn som blir undertrykt. Bra politisk ukorrekthet.

Men vel så viktig er fellesnevneren som dramaet tydeliggjør: Enten barn og ungdom i storbyen er svarte eller hvite, er de overlatt til seg selv. Verken foreldre eller andre voksne griper inn for å få dem ut av den onde leken.

(fakta)