Udødelig romantikk for blod-diggere

Filmatiseringen av Stephenie Meyers vampyr-roman har en rollesammensetning av den sorten som regissører må selge sjela si til Satan for å få til. Kristen Stewart med den saklig-sensuelle cowboy-kroppen sin og det avventende og melankolsk-kule ungdomsfjeset er som laga for å spille Bella Swan. Robert Pattinson ser ut som bror til Edward Saksehånd, men det er han ikke: Gutten er den snilleste og mest sexy vampyren i Cullen-slekta, som heldigvis bare suger blodet av rådyr og ellers holder seg for seg sjøl. Han har en profil som antakelig ble tegna av Guds fjortenårige niese. Han har øyne som minner deg om utdødde dyrearter. Han er så bra.

Stewart flytter fra ørkenbyen Phoenix til sheriff-pappa i den lille tømmerbygda Forks i regnstaten Washington, og der begynner hun på videregående og treffer den normale gjengen med hyggelige elever som ikke er spesielt til å dåne av. Det er Edward Cullen, for han betrakter urolige Bella slik trailersjåfører ser på pommes frites og prester ser på hedninger. Ad uvesentlige omveier blir de to et par, på tross av at han er medlem av en vampyrfamilie med så bleike, edle mennesker at de ser ut som Eiganes etter influensa-sesongen.

Dramatikk oppstår også, og vampyrkamp-action som flår parketten av ballettrommet. Men det viktigste i «Twilight» er den djupe, kuriøse og kompromissløse romantikken. Dette er ikke for sånne som forelsker seg i rumper; i Stephenie Meyers umilenniske historie handler det om en kjærlighet som man både vil dø for og dø i, sjøl om begge deler kanskje kommer kvikt.

Ei 35 år gammel dame som ble født på julaften, skrev boka. Ei dame skrev manuset. Ei dame regisserte. Det er som om de gjenoppfinner kvinners antatte behov for overnaturlig voldsomme kroppsfornemmelser og en kjærlighet som man ikke avslutter bare fordi toalettsetet ikke er lagt ned. Nyt dem.