Ujevnt repriseliv

Det veksler mellom plagsomt overspill til skildringer som har sin småsøte sjarm. Men det irriterer med de mange dårlig forkledde formaninger.

I seg selv er det intet galt med filmskapere som har noe på hjertet. Men «17 igjen» blir overtydelig og forutsigbar.

Filmens grunnleggende spørsmål er dette: Ville du valgt annerledes enn du gjorde da du var 17 år - dersom du 20 år senere fikk sjansen til å prøve igjen? Ville du satset på egen karriere eller valgt kjærligheten hvis du fikk bestemme på ny?

Å svare på spørsmålet blir en filmatisk utfordring ettersom det unektelig bryter med enhver realisme å leve på nytt. Regissør Burr Steers gir seg modig i kast med fantasien, til tross for at fortellerstilen hovedsakelig er tradisjonelt realistisk.

Bare delvis får han oss til å godta at den 37 år gamle, snart skilte tobarnsfaren Mike O'Donnell brått forvandles til den 17-åringen han var i 1989. Men du må stadig minne deg på at du ikke ser en highschool-komedie med alle dens velbrukte ingredienser. Av og til går det greit, andre ganger ikke.

Av lev-på-ny-påfunnet oppstår det merksnodige situasjoner idet mannen som har vært gift i 20 år, plutselig ser ut som en jevnaldrende venn av sine egne tenåringsbarn - hvis dere skjønte den. Den unge kjekkasen må også la være å flørte med barnas mor, som ennå er hans kone.

Innimellom det hele må man venne seg til de eksentriske påfunnene til kameraten Ned (Thomas Lennon) som aldri vokser fra å iscenesette skikkelser fra «Ringenes Herre» eller «Star Wars». Det er litt slitsomt.

Visst kan man kan more seg en stund, men like ofte blir det anstrengt og til slutt ganske sentimentalt. Som sagt: Ujevn humor.