Den australske regissøren Adam Elliot har tydeligvis bestemt seg for ikke å idyllisere et sekund. Den åtteårige skolejenta Mary har fregner og føflekker med bæsjefarge, mora – et sant hespetre – er blitt alkoholiker på sherry mens faren er en utslitt tefabrikkarbeider. Ingen vil være venner med Mary – som sågar tror hun er født i farens ølglass. Uhu.
Det hjelper ikke stort at hun tilfeldigvis får seg en brevvenn i New York: 44-årige Max, en fet jøde med Aspbergers syndrom, en fyr som får angstanfall straks folk gjør tilnærmelser og snakker om kjærlighet. Mer uhu.
Animasjonen er laget med plastilinfigurer og understreker gjennomført det stygge og uformelige, avskyelige og uskjønne hos folk og fjærfe, hunder og småkryp.
Slik kverner Elliot oss nedover, nedover idet vi følger brevvekslingen mellom de to ulykkelige. Jo da, han har ømhet for hovedpersonene, men det vil seg aldri for dem opp gjennom årene. Selv ikke da manusforfatteren har skaffet Mary en ektemann, kan det ende godt. Snart roter hun det til igjen, genetisk predestinert som hun synes å være til elendighet (hva sier du, Eia?).
Omsider lysner det for Max og Mary, men slett ikke på den klassiske eventyrmåten med «så levde de lykkelig, alle sine dager».
Du bør være galgenhumoristisk og svartsynt anlagt for å more deg. Jeg ble mest trist, til tross for et lysglimt til slutt.
kristin.aalen@aftenbladet.no
Kommentarer