Underfundig og velspilt, for mye spritpreik
Den redde mannens redningstokt:
Årets tredje norske film om mannen og hans strev er til nå den beste. Det skyldes Anders Baasmo Christiansens utmerkede spill, samt et majestetisk landskap han reiser gjennom.
AV: kristin aalen
Først framstilte Bjørn Sundquist en gretten gubbe (Jernanger). Han angrer på at han lot ungdomskjæresten fare og vil vende tilbake. Så gikk Fridtjov Såheim i hundene da kona hans dør (Sammen). Filmen skildrer en klønete ettbarnspappas kamp for å komme på beina igjen.
«Nord» har manus av Erlend Loe. 30 år gamle Jomar Henriksen har vært innlagt på psykiatrisk med panikkangst. Kan han leve et normalt liv igjen?
Anders Baasmo Christiansen får ypperlig fram hvor tung hverdagen er for Jomar, der han strever med å ha ansvaret i heisbua i en slalåmbakke i Trondheim. Men noen ganger blir skuespillerens mumling altfor utydelig. Snart får han en beskjed som driver ham ut på livets store reise: Jomar, du har en fire år gammel sønn i Tamokdalen i Troms.
Det stilige i spillefilmdebutant Rune Dengstad Langlos regi er de brå kastene som ramler inn, tilsynelatende umotivert, i denne vinterkledde roadmovien. En kjenning banker på, en slåsskamp oppstår. Brann jager Jomar ut av ett tilholdssted, snart også av et annet. Overrumplende og kraftfullt ledemotiv.
Det er et velkjent grep å la hovedpersonen møte mennesker langs veien og slik nå ny erkjennelse («Into the Wild»). Jomars snøscooter- og etter hvert skiferd nordover går gjennom nesten avfolkede områder. Der treffer han like ensomme sjeler som han selv er: Tenåringsjenta Lotte som bor med bestemor på en nedslitt gård. Ungkaren Ulrik som styrer gården mens foreldrene er i Thailand. En einstøing med kompass her, en bonde med fenalår der. Et høydepunkt er samen han treffer nesten ved målet. Jo, her er mange scener fulle av underfundig og skeiv humor. Flott.
Men hva lærer egentlig Jomar på sin ferd? Nå ja, det oppstår knapt dypsindige samtaler som gir livsvisdom. Det kan kanskje ikke ventes av et Loe-manus. Det går helst i «har du noe sprit?» og andre korthugne replikker. De blir etter hvert oppbrukt.
I stedet for trønder-stereotypens spritrefreng savner jeg dybde. At noen setter ord på følelser. Nei, den norske mannen berges ikke av ord, men av handling, synes Dengstad Langlo å svare. At Jomar gjennomfører reisen, virker helbredende i seg selv.
Ergo må vi senke håpet om innsikt i det redde sinnets psyke. Trøsten er å se den storslåtte naturen, utsøkt filmet av Philip Øgaard. Selv en mann blir liten i slike scenarier.
Men når kommer en norsk film som handler om en kvinne?
kristin.aalen@aftenbladet.no
Kommentarer