Vakkert, grusomt og pompøst

Under huden

La Piel que habito 
Regi/manus: Pedro Almodóvar. Med: Antonio Banderas, Elena Anaya, Marisa Paredes, Jan Cornet, Roberto Álamo, Blanca Suárez, Eduard Fernández, 
Fernando Cayo, José Luis Gómez.
2 time 1 minutter. Aldersgrense: 15 år. Egnethet: Ungdom/voksen.

«Under huden» har Pedro Almodóvar kalt sin nyeste film. Men er det noe han ikke greier med dette latterlige manuset sitt, er det å komme under huden på de merkelige personene han har konstruert.

Den spanske, homofile regissøren har gjennom årene iscenesatt flere fortellinger (Alt om min mor) der spørsmålet om seksuell legning og kjønnsidentitet spiller en rolle for enkelte personer.

Måten det på skjer nå – jeg røper ikke røpe hvordan – er så melodramatisk og lite troverdig at storyen etter hvert framstår som pompøs og aldeles intetsigende.

Visst har Almodóvar et drevent estetisk blikk. Derfor kan man nesten bli bergtatt av at den plastiske kirurgen Robert Ledgard (Antonio Banderas) omgis av skjønnhet i form av svære malerier av nakne kvinner. Men etter hvert blir det noe maniert og ubehagelig over den overflatiske estetikken.

I et tv-overvåket rom i huset sitt har legen låst inn en vakker kvinne (Elena Anaya) som han driver underlige hudeksperimenter med. Hvem er hun, hvorfor holdes hun der – attpåtil med legens mor som vokterske – ja, hvordan havnet hun i hans hjem? Svarene rulles gradvis opp, dessverre på en overdrevent høydramatisk og voldelig måte.

Jeg fascineres av de spektakulære bildene (mann i tigerkostyme velter inn i kirurgens bolig da Toledo feirer karneval), og jeg godtar å bli dradd seks år tilbake i tid. Men så detter jeg av da handlingen avdekker en iskald og ufølsom hevner som verken Almodóvar eller skuespilleren borer inn under huden på.