Vakre harry-horder fra f. Kr.

Den er en blanding av uttværa voldelig barnefilm og litt pinlig fotoutstilling - men OK. Vakkert er det.

Filmen er inspirert av en av Frank Millers tegneserier, og det betyr at hefte-nerdene antakelig segner under tyngden av sin egen begeistring og nå kneler rundt på leting etter Ullandhaug-bussen. For folk som har lest andre ting enn Donald, vil filmen virke merkelig. Kanskje parodisk og litt patetisk. Det kommer litt an på om en seer syns han kan se for seg lille Adolf som dingler begeistra på setekanten med de korte beina sine.

Men det er en rar film som skaper øyeblikkelig ambivalens. Det kjennes urettferdig å le av den. Men den som overgir seg til beundring, vil umiddelbart føle seg som en idiot. «300» baserer seg på fortellingen om slaget ved Thermopylae i 480 f. Kr. I en mildt sagt fascistisk krigsbegeistring drar 300 veltrente spartanere mot en hær bestående av noen millioner persere. Det er virkelig harryhorder på tur. Europa mot Asia. Brussel mot Bagdad og Teheran. Spartanerne ledes av den bloddopa kong Leonidas, mens perserne marsjerer foran en religiøst kokett halvgud, Xerxes. I et kaotisk Trange Kløft-helvete barker spartanerne sammen med perserne, og mange dør i utsøkt sakte film og farger som egner seg til parfymeri-plakater. Blodsprutene likner turistfilmer fra frie fosser, men bildespråket kunne like gjerne vært inspirert av gamle Enya-videoer, bortsett fra at de nekter seg intet. Det visuelle vanviddet er på en måte laget for inspirerte bulemikere, og disse vil til gjengjeld føle hver stiliserte hudtone som et kjærtegn.

Skikkelsene er teatralt utsøkte. Barbrysta grekere med kapper i samme fargen som halvkoagulert blod. Udødelige persiske spøkelseskjempere i sølvmasker. Monstere, avvikere og stormende sinbader. Et monolittisk tre av stabla lik. Kostymene og datakulissene i «300» er fantastiske, og de imponerer samtidig som bildene minner forstyrrende om tivolimalerier av nymfer og enhjørninger.

Det greske i tragedien ivaretas ved at rollene rett som det er stanser og holder taler for hverandre. Det er lett å le av, for det er ikke rare greiene de har å si.

«300» er en film i tida. Vi lever i den utpensla ekstremvoldens uskyldige barneværelse, og veldig mange filmer blir laget for bortskjemte, holdningsløse bildenytere uten vanlig vett og forstand. Det er nå så. Det går nok over.