Varför gör dom?

Det blir på en måte sånn: Ei jente som ikke har rød hette, går ut i skogen. Der er det trær, fugler, nedfalne trær, barnåler og ett mistet tyggegummi-papir. Så kommer hun hjem. Konklusjonen blir at det er typisk menneskene, for vi er jo så irrasjonelt forskjellige, men kommuniserer vi egentlig? Varför gör dem så där?

Ruben Östlund har konstruert tre-fire mase-realistiske ikke-historier som alle har det til felles at de er hverdagslige uten at jeg tror på dem. Virkeligheten er et upresist fenomen som pågår fortløpende og er borte i løpet av nesten umålbare tidsenheter. Hvis man hermetiserer den og forstørrer den, ser virkeligheten ut som noe skapt eller tenkt, og da forandrer den karakter og blir et påfunn. Påfunn bør være godt komponerte. Da går det an å oppleve noe ved dem. Hvis ikke blir virkeligheten en misforståelse: Noe vi tror vi ser. Det er kanskje akademisk interessant. Men det er kjedeligere enn konversasjon.

Etter min erfaring pleier tilsynelatende gjengivelser av det virkelig-virkelige føre til nedlatenhet. Jeg syns dette er en nedlatende film, og det bryr jeg meg ikke om.