Veldreid, granittballa kaos-action

I denne halv-fantasy-thrilleren får jeg to-tre ganger den samme følelsen som jeg hadde for et millennium siden da filmer som «Die hard», «Dødelig våpen» og «Terminator» kom. Hoi. Her skjer det noe som overgår hva du vanligvis finner på Gule Sider. En rytmesterk, ballettstram og granittballa kaos-action som ikke i det hele tatt minner om kinesernes besvevelser, men kjopper og kjapper bildene til perfekte småbiter der ikke en eneste bestanddel er overflødig.

Vi har sett noen stilige dragninger i det siste, for eksempel i Clive Owen-komedien «Shoot 'em up». Fartselemanget tar overhånd på et uventa tidspunkt, og plutselig er det som om normal voldsaction letter slik svaner gjør i gammelfreudiansk naturmystikk - og groteske hendelser seiler av gårde på sin egen unaturlige rytmikk. Som om de var drevet fra Cern.

Det skjer noen ganger i den mystiske regissøren Timur Bekmambetovs hjertetunge forløsnings-action. TB er en 48 år gammel vampyr-kazakstaner og ser ut som den nakne, tjukke fyren i «Borat», men han lager film med englehånd.

Filmens Wesley (James McAvoy fra «Atonement») er sannelig ingen harding. Han jobber som undertrykt revisor i et surrealistisk office-matriarkat, og hjemme fornikerer samboeren hans beste venn på Ikea-bordet. Wesley er ikke bare en mjuking, men han har verdensrekord i dårlig selvtillit, og hvis han googler sitt navn, dukker ingenting opp.

Så kommer leiemordersken Fox (Angelina Jolie) inn i livet hans, for Wesley er sønn av den heiteste proff-skyteren i verden, og han kan få en hjerterytme på 400 sånn at tida står stille (ikke prøv dette hjemme). Fox presenterer ham for sjefen til Gud, Morgan Freeman, som spiller Sloan og leder et broderskap av lydige rettferdighetsutøvere. De vil at pysa Wesley skal bli en vigilante som kan skyte vingene av fluer, og de underkaster ham en spartisk ekstrem-trening som kanskje ville kunnet (annen kondisjonalis på en vanlig torsdag?) redde det norske fotballandslaget i en kamp mot Bhutan. Etter det skjer mange ting som motkulturelle spenningsskeptikere vil kalle forutsigbare, men som vi naive føler var akkurat så overraskende som vi liker å tåle. Blant annet oppstår en hengiven darthvaderisme, og det gjør seg alltid.

James McAvoy er i starten så følsom at du helst vil ta ham ut i hagen og fore ham med rottegift, men han kommer seg. Angelina Jolie er et skap for seg sjøl. Som trekvart av medie-legenden Bradelina har hun samme virkning på en film som taktiske atomvåpen ville ha på Gloppedalsura, samtidig som hun er så kul at isbjørnene blir hvite igjen. Det gjør heller ikke noe at Morgan Freeman er med. Han utøver det samme behag på en høgt justert actionfilm som når du heller en halvliter helmelk på halsbrann. Ellers er det bare én ting å si: James Bond skal være glad for at det er lenge til november.