Vill Vietnam på vranga!

Ben Stiller er den ufølsomste av de amerikanske Hollywood-komikerne. Av og til driver han gjøn med menneskelige svakheter som er vernet av verdens villmarksfond eller schizofrenidagene. I «Tropic thunder» parodieres amerikanske krigsfilmer så det ikke er en bodybag igjen etter dem. Dessuten hiver filmen seg med vampyrisk sugesult over selvopptatte stjerner, ikke-amerikanske karakterskuespillere, britiske actionregissører som kommer rett fra kortbukse-akademiet, Hollywoods kokainfyrte parnass-myter, sanne krigshistorier og begeistringen for fargerike naturfags-eksplosjoner.

Det får du med deg ved første visning. Hvis du ser filmen én gang til, kan det være at du oppdager at til og med pandaene får svi.

Den dramatiske hendene i været-scenen i «Platoon» er elegant flettet inn i handlingen. Stiller tar en ekte Kurtz ute i jungelen, men regissøren avstår fra Wagner da apokalyptokopterne svever over rismarkene. For Wagner og Vietnam er en brukt vits. En fantastisk ting ved Hollywood er at man kan drite ut filmbyen uten at noen føler seg truffet. Kanskje er det sånn at amerikansk film bare er en upersonlig forretningsidé, og ingen føler seg egentlig i familie med den. De rike og de vakre er usårbare, og hvis man ler av dem, så ler de med.

I «Tropic thunder» kommer du til å le helt til du blir sliten, og så vil du forsøke å le enda litt mer, for dette er så bra gjort. Rollene er bedre enn vi fortjener. Stiller sjøl spiller en lett avdanka actionhelt som etter et mislykka Oscar-forsøk i en rolle som tilbakestående Jack, skal spille autentisk Vietnamkrig-drama. Robert Downey jr. er en innført metode-skuespiller som har foretatt kjemisk pigmentendring for å kunne spille svart amerikaner. Han snakker slik Denzel Washington gjør hvis han skal komme fra ghettoen og er filmens høydepunkt. Nerover gjør Jack Black, Jay Baruchel, Nick Nolte, Steve Coogan, Tom Cruise, Matthew McConaughey karikaturer til å bære hjem og leke med i badekaret.

Historien er heller ikke ille. Hovedpersonene blir presentert i innledende reklamefilmer som overdriver virkeligheten så grotesk at du ett øyeblikk tror de er sanne. Så kommer handlingen: Et filmteam drar til Vietnam for å filme i jungelen, men hovedpersonen kan ikke grine. Dermed oppstår ideen om en meta-autentisk reality-vri der skuespillerne sendes ut i den kamerakledde virkeligheten for å bli skikkelige menn.

Det er alt du trenger å vite. Og at 15 års aldersgrense er alvorlig ment. Og prøv å kjenne igjen Tom Cruise ved første forsøk. Ha!