Vittig-kald Coen-ironi

Det særegne ved Coen-humoren er at den er glatt også når den er tørr. Forsøk å fange den med definisjons-klammer, så smyger den seg unna og blir noe skeivt forskjellig. «Burn after reading» handler egentlig om at lita tufse kan velte diger tass, men så gjør den ikke det heller.

Frances McDormand er den dumme geita som har jobbet så lenge på helsestudio at gym-estetikkens sjanger-retorikk har blitt en hjerneskade: Hun vil forandre hele kroppen sin for å komme videre i livet, og hun har en samtale med Dr. Tabort som tilhører de små vignett-klassikerne i coenteket. Men forsikringsselskapet vil ikke betale for en kultursykdom.

John Malkovich ser ut som en gal munk fra et velstands-sivilisert silkekloster. Han forlater jobben sin som analytiker i CIA etter kraftskapende raseribølger og vil hevne seg ved å skrive memoarer. Det er også en slags kultursykdom. Rundt omkring i Malkovich-livet finnes en del forbløffende, eksistensielt rot, blant annet spiller George Clooney spiller en fantastisk dust som lider av utenkt seksualitet. Brad Pitt gjøgler en revy-karikert rolle som treningspyse uten hjerne, og Tilda Swinton er hustru med så bedøvende, spiss kulde at man kunne fjerna polypper med henne på kirurgisk poliklinikk.

CIA-memoarene havner på feil hender, og minst to personer blir drept. De to spissfindige Coen-sarkastikerne skildrer etterretnings-industriens naive handlings-anarkisme, og de tilkjenner alle oss andre en egen form for voksen barnlighet som de innsiktsfulle vil kjenne igjen, men ikke vedkjenne seg. Kjente skuespillere er instruert til å spille noe eksotisk annet-enn-seg (det går verst ut over Pitt), sånn at filmen på en måte funker som en fortløpende verfremdung. Menneskene blir som fylliker i midnattsmessa, stiliserte og frigjorte fra det vi oppfatter som naturlig identitet. Tenkerne vil elske det. Følerne vil spy.