Voldelig hvit far, klok svart Madonna

Visst finnes det voldelige menn. Men skildringen av slike typer står seg på psykologisk nyansering. Det synes det som regissør Gina Prince-Bythewood har glemt. Den første fjerdedelen i «Bienes hemmelige liv» er følgelig en slitsom framstilling av en rasende, hjerterå far (Paul Bettany) og hans forskremte datter Lily (Dakota Fanning).

Puh, der rømmer 14-åringen sammen med husets svarte husholderske. Det skjer i Sør-Carolina i 1964 da loven om «borgerrettigheter for alle» ble signert.

Brått forvandler filmen miljø. Resten utspilles på biefarmen til tre svarte søstre, May, June og August Boatwright. Det hjelper.

Fra da av likte jeg fortellingen. Endelig blir bildene uforutsigbare, som når mennesker røkter bier og henter ut gyllenrød honning. Eller når svarte personer ikke er stakkarer, men framstår med verdighet i sine liv.

Men slett ikke med full kontroll. Det ville vært naivt. Dette er 60-tallets USA da hvite tviholder på rasemessig segrering og banker opp enhver som gjør opprør mot systemet.

Likevel vinner de svarte, og det kjennes helt greit. Spinkle, hvite Lily leter etter noen som vil elske henne. Hos de svarte kvinnene får hun svarene og omsorgen hun så sårt lengter etter.

Dermed kommer Gina Prince-Bythewood godt i mål med sin filmatisering av Sue Monk Kidds populære roman.

Men jeg ville heller kalt filmen «Kvinnenes hemmelige liv».

kristin.aalen@aftenbladet.no