Bra, G/M, 70 i 90-sonen

I næringslivet heter det «god kompetanse, men litt lite fokus». I rocken heter det «godt band, gode låter, men litt lite energi». Mor mi ville sagt at «alle må bidra litt ekstra hvis me ska ha det skikkelig kjekt». Flosklene er ulike, men meningen er den samme.

Turneåpningen til The September When var god, men ikke lytefri.

God katalog

De får bevist et par ting i løpet av kvelden. Morten Abel er en god balladesanger, en god sirkuspopper og en ..ehh..ivrig danser. Entertainer, god til å plassere resten av bandmedlemmene etter geografisk opphav, men først og fremst en god sanger. Ikke helt på hele kvelden, men Abel er mannen du vil ha en halvmeter foran de andre i et band.

Gullev Wee og Stene Osmundsen utgjør et bunnsolid komp. Outstanding på tungt materiale, og frontmenn på den kamuflerte harryperlen «We Want The Truth, Bubba».

Morten Mølster er under middels konservativ i klesveien, en mye over middels gitarist og tydelig ivrig på å spille. Han kan også tullesynge «Lets Twist Again» i moll. Kanskje ikke en ny næringsvei, men løye. Helge Hummervoll stikker seg fram med svarte og hvite, særlig på de nye låtene (psykopartiene på «Judas Kiss», for eksempel). I sum utgjør de et godt band som har mer enn nok i katalogen til halvannen time både med både mimring, allsang, dansepop og god stemning.

Rusk

Men det kokte aldri over i Folken, og grunnen til det er sand i maskineriet. Mulig det var åpningsfeilene som måtte ut denne kvelden. Litt tull med teknikk, unødvendige og stille opphold mellom låtene, litt spillerusk og et par låter som var sånn halvveis. Nye «True Loving Man», «Leave To Wonder» og «Fish Song» var kveldens minst minneverdige. Pent og fint, men helt uten saft i frasparkene. «Hey, ta litt i då» var det en som ropte da de jobbet seg gjennom «Cries Like A Baby», og det er vanskelig å være uenig. Det var heller ikke kveldens mest inspirerte øyeblikk. Folk elsker denne låten, og det burde være øyeblikket for Abel & Co. til å vrenge tarmer og mellomgulv.

Godt, godt, godt

Men så var det flere skikkelige karameller. Åpningen med «Sometimes Serious» var solid. Publikum var daffe, men det var ikke bandet. «Not Impressed» og avslutningen «Garden Party» er TSW på sitt beste. Sår, desperat vokal, følsomt band og i det hele tatt. «Don't Call The Cops» blir bedre og bedre og funker veldig godt live. «Mama Wont tell You No Lie», for en låt! For en energi! Suverent. «Bullet Me» kunne fått folk til å danse i en begravelse. Tunge «Villain» og «I Can Take It» er kontante og viser at rockebandet TSW i aller høyeste grad lever.

Etter å ha forlatt Folken torsdag kveld var min umiddelbare reaksjon at dette er nok bedre i morgen. Da er den harde fansen i lokalet, de som kjøpte billetter først. Da er det sikkert litt færre promillesnakkende eiendomsmeglere. Da har bandet ristet av seg smårusket og tettet igjen hullene mellom låtene slik at publikum ikke må stille seg på stand by. Og i morgen tømmer de XL1-flaskene helt før de går på.

Har alt

Skillet mellom en god og en virkelig god konsert går ofte på følelsen av om bandet gir litt ekstra og orker å dra til skikkelig. Spiller de det remmer og seletøy tåler? Tok de ut alt når 600 mann hadde ofret kvelden, fornuftige leggetider sitt midlertidige avholdsstandpunkt for å komme? Var det kanskje mer kull å kaste på?

Det er dette det står på for September When. De har alt det andre.