Konsertanmeldelse: Ubehagelig fint

Hans ensemble virker opptatt av alt annet enn sjanger. Lyd, stemning, klang og kontrast er vel så beskrivende som jazz, samtidsmusikk, barokk og andre forsøk på sjangerhint. Piano, harmonium, barokkharpe, cello, hardingfele, trompet, bratsj og trommer er utgangspunktet, og resultatet er en halvannen time i et musikalsk landskap man ikke så ofte besøker.

Film

Det var rundt 120 frammøtte i St. Petri, og antall assosiasjoner og tankerekker var nok minst like mange. Wallumrøds komposisjoner kan trekke tankene i alle retninger, og her er mitt hovedspor. Mulig jeg skulle vært innlagt, men her er det:

Jo mer jeg hørte, dess sterkere var følelsen av å overvære en bildeløs film. En mulig skrekkfilm. Her var de lett optimistiske temaene som kunne tonesatt turen gjennom skogen, over vidda og inn mot den idylliske hytta. Variasjoner over tema, forsiktig endret av ensemblet. Den tilsynelatende idylliske hytta. Wallumrød har gjemt en smågal morder lenger framme. Så kommer sitringen og spenningen, avslørt av behagelig, melodiøs fyr i peisen. Men det lurer hele tiden et ubehag som ikke lar deg bli helt komfortabel. Den intense og scenen der første offer blir tatt er musikksatt, det samme er kaoset som oppstår når galskapen og uhyggen slippes helt løs.

Bredt

Som sagt, det er mulig undertegnede skulle hatt noe fra Felleskatalogen, for jazzfolket hørte sikkert jazzen, klassikerne kammertoner, samtidsfolket samtidsmusikken og så videre. For meg – som for eksempel er fascinert av John Erik Kaadas filmkomposisjoner – havnet tankene inn i det universet. Og kanskje dette er noe av grunnen til at Christian Wallumrød høster stor anerkjennelse fra så mange. Han favner bredt, uten egentlig å innlemme noen helt og holdent. Du blir aldri helt komfortabel, uansett hvilken leir du kommer fra. Bruddstykkene som virkelig er lette å fordøye er som reklamepauser før neste krevende program kommer på.

Utfordret

St. Petri kan være en utfordring på lydfronten. I tilfellet Wallumrød virket det som om det luftige rommet var innstilt på å hjelpe. Helt akustisk. Ingen mikrofoner. Vi hørte både kirkeklokker og det som trolig var knitring fra ovnene i kirken, men først og fremst hørte vi musikk som utfordret.

Det bør egentlig brukes avanserte, lydmalende og poetiske ord om Wallumrøds Ensemble og gårsdagens konsert. Men min umiddelbare reaksjon etter å ha kommet ut av St. Petri var at dette var fint, og akkurat passe ubehagelig. Vi kan egentlig la det være med det.