Kraftprøve

Den beste opplevelsen får man hvis man klarer å slippe, ikke gripe og gjøre forsøk på å forstå. Og ja, vi er i den delen av musikken mange vil avfeie som bråk, støy og mas. Det er lyden av familien T. Rex som går amokk i en kombinert instrument- og elektronikkutsalg. Ukontrollert og ustabilt. Man lærer ikke slikt på musikklinjene. Lydkunst, avant-garde, galmannselektronika, kall det hva du vil. Det er hardt, vilt, lekent og på sitt underlige og ubehagelige vis vakkert.

Det er de fire medlemmene som utgjør strukturen. Resten er improvisasjon, noe som er vanskelig å oversette til tekst. Supersilent og bandets artsfrender er musikkens fklgjaeøgjiaøogjiøovoaierjajierovijadiljfaøofj øoghøodaføgkadfnvkdfovjiaeovoevjaoirvæajrvaraiorjvapæadmføvlsdfmpøskorptoj.

Elementene og byggesteinene er kjente, men det faktiske resultatet følger ikke reglementet. Hvilket utbytte du får av halvannen time med Supersilent vil for mange bero på trening og oppbygget smerteterskel. Undertegnede er en middelshavsfarer, en halvtrent utøver. Men på en god dag, der en klarer å skru seg inn på rett kanal, da er Supersilent en renselse fra tre minutter og tjue, A-B-A-B-C-B-B.

Da klarer du å glemme at du i halvannen time bare ser ryggen på gitaristen. Du ser i nåde til partiene med trompetførende, norsk lakseeksportelektronika, som bortsett fra dynamikken kanskje ikke tjener all verdens hensikt. De bygger opp lag på lag, bruker 20 minutter på å oppnå ønsket resultat, og det er krevende materie.

Elektrokaoset som er støttet opp av strålende lys fra VJ Pekka Stokka blir fornuftig. Det tidvise ubehaget Supersilent serverer blir en form for terapi. Lyden graver og sliter i deg. Til slutt gir man opp, og da skyller det over deg som en vennlig innstilt dampveivals. Det dunker og braker og gnister og ryker og det går opp i en slags større enhet.

En improkonsert kan føre til mange underlige utslag. Noen av de vanligste er en fryktelig famling etter et vokabular som yter opplevelsen nogelunde rettferdighet. Denne teksten er et lysende eksempel. Et annet utslag er diskusjonen om hva vi skulle ønske det var. Litt mer sånn, litt mindre, litt mer, litt opp og litt ned. Slik jeg opplever Supersilent - etter å ha sovet på saken - er det beste å tenke minst mulig, bare la kaos og ubehag blande seg med små drypp av velbrukte, musikalske vendinger. Da fungerer Supersilent som medisin.