Mektige, ravnsvarte Immortal

Noen ganger går 60 minutter så altfor fort. Bergensbandet Immortal er heldigvis av den effektive sorten. I hvert fall når alt klaffer, og det gjorde det i går. Med unntak av detaljer som at lyden var festivallyd og at noen til tider var vel sjenerøse med røykmaskinen, går det knapt an å levere en bedre konsert enn det som ble framført ved Vidarhuset i går. Rent bortsett fra at de bare hadde en time tilgjengelig, selvsagt.

Karakteristisk vokal

Bandet består av trommeslager Horgh, bassist Apollyon, og Abbath Doom Occulta som tar seg av resten. Hvor ofte ser man en musiker av vokalist og gitarist Abbaths kaliber? At han mestrer jobben som frontfigur, eneste gitarist og vokalist er bemerkelsesverdig. De fleste andre ville falt igjennom. Han gjør det motsatte. Stålkontroll på det musikalske, suveren, karakteristisk vokal, og en utstråling som man bare må beundre. Jeg får lyst til å gå på Immortal-konsert hver eneste kveld.

Overflod

Trioen har antakelig en både lett og vanskelig jobb når de skal velge ut sanger. Man snakker overflod. Jeg vet det finnes folk som mener at de har gitt ut album som ikke har vært så bra, men sånne kverulanter finnes overalt. I stedet for å diskutere hva som er best av «Pure Holocaust» og «Battles In the North» kan vi jo heller fryde oss over tilfanget av geniale riff og stemninger som kjennes ut som snøstorm rett i fleisen.

Bredbeint

Gårsdagens konsert bød på en variert miks av alt det beste fra en 20 år lang karriere. Blant høydepunktene var gjenhør med «noke hauggammalt», som Abbath kalte det, nærmere bestemt «Call of the Winter Moon» fra «Diabolical Fullmoon Mysticism». Men det blir egentlig umulig å framheve noe som bedre enn noe annet når man blir servert en sånn perlerad. Som i tillegg er helt utrolig bra framført.

Det finnes band som mener at de må holde seg med to gitarister, synth, samples, en håndfull vokalister og strykerkvartett for å fylle scenen både visuelt og musikalsk. Immortal beviser at noen ganger er det nok med noen få dyktige musikere som er tro mot sitt eget konsept.

Dette er bandet som takket nei til Spellemann-nominasjon for eminente «All Shall Fall» fra 2009, noe de begrunnet med at Immortal ikke er noe Grand Prix-band eller Spellemann-band. Nei, klart de ikke er det. Men helt sentrale i black metal-sjangeren er de utvilsomt.

Rent visuelt er trioen et studium. At tre personer kan fylle en så stor scene så til de grader er helt ekstraordinært. Det blir ikke mer bredbeint. Det blir ikke mer fullkomment. Det blir ikke mer sjarmerende. De som tror at black metal er nitriste, humørløse greier, har ikke sett og hørt denne gjengen. Men det burde de.