Ok pluss, men ikke så mye mer

Det feige terningkastet. Ja jeg vet. Men jeg mener å ha dekning for en kjip firer. Les videre, så kan vi bruke det neste året på å krangle.

Dylan virket i bedre slag enn i Odense på onsdag. Han smilte, smålo og tullet med bandet. Etter en rolig åpning begynte det å lukte litt krutt under «Rollin' and Tumblin'», men bare litt. En seig versjon av «Tangled Up in Blue» var også litt avventende. Men det kom seg.

• HVA MENER DU? Skriv din egen anmeldelse her!

«Modern Times» – mannens seneste utgivelse, er et strålende album, og mye av det Dylan spiller om dagen er hentet fra hans siste album. Noen vil nok savne gamle hits, men materialet fra «Modern Times» er så bra at det minsker savnet.

Dylan hadde gravd litt i arkivene også denne kvelden, uten å finne mange av sine mest folkekjære låter. Ingen publikumsflørt i kveld heller. Dylan er Dylan. På godt og vondt.

Ny sang hver gang

Noe av det spesielle med Dylan er at han nekter å holde seg til skjema.

Det gjør ham til en elsk/hat-type. Han gjenoppfinner låtene omtrent hver gang han spiller dem. Det gjelder arrangementene, og det gjelder ikke minst vokalen. Han har laget fabelaktige melodier, men han har et flytende forhold til dem. Og vokalisten Dylan har alltid hatt dette rustne, humpete, ærlige og småsjarmerende i sin stemme.

«Modern Times» viste at han fremdeles kan føre en melodi, selv om han nærmer seg 70.

Konsert-Dylan er litt mer variabel, men i dag var han i ganske så godt slag. Publikum like så. Allsangen på «Just Like A Woman» var nesten rørende, og Dylan så ut til å like det han hørte. Han smilte. Merk datoen.

Melodyllan

Fredag var «His Bobness» i et ganske gjenkjennelig hjørne av de flestes ører.

Det gikk an å høre hva han sang, og håse kråke flodhest-Dylan var bare untaksvis på scenen.

«Spirit On The Water», som han gjorde kråkeversjonen av i Odense, var i Stavanger en slentrende, fin liten sak med Bob i det svært melodiske hjørnet. Det samme kan sies om «Workingman's Blues». Og da «Like a Rolling Stone» kom, som siste ekstranummer, ga folk blanke i Dylans improvisasjon. De – vi – sang selv.

Og ja, han slipper unna med en del andre artister ikke ville sluppet unna med, fordi han er Bob Dylan, mannen, myten og poeten. Svelger du den, så er det mye lettere å like mannens uberegnelighet.

Godt band

Han er også bakket av et godt band som fikser balladene, bluesen, rockabillyen og swingsviskene.

Under første ekstranummer «Thunder On The Mountain» hørte vi virkelig et heidundrende bluesband. God lyd var det også, i alle fall framme og på sidene.

Og selv om Dylan ikke er noen stadionartist, så virket han ikke helt malplassert.

Likevel, jeg tror opplevelsen av å ha Dylan i 20 grader på Viking Stadion var større en det musikalske utbyttet. Fredagen hadde neppe blitt en klassisk liveplate, og en dylanologisk legning var nok en fordel for trivselen. Det var partier som hadde litt lukt av pliktløp og sceneinspirasjon midt på skalaen.

Skuffer aldri?

Det heter seg at Dylan alltid skuffer sitt publikum.

Vel, folk på stadion fredag virket ikke skuffet, og det var det heller ingen grunn til.

Dylan var i form – kanskje i så god form han kan være. Men om en uke, en måned eller et år kommer folk til å sankke om at de var på stadion de Bob Dylan spilte, og ikke om hvor vanvittig god konserten var.

OK pluss

Vi kommer til å krangle om hvor bra dette var, og antall dylandske bassilusker i kroppen – og hvor lenge man har vært angrepet – vil nok prege frontene.

Jeg synes – med all samvittighet i potten – at det var ok pluss, men ikke så mye mer.

Utskjellinger, trusler og andre mishagsytringer mottas på epost.