Anes økologiske album

Svorske Ane Brun (kommer fra Molde, bor i Sverige) høres ut jenta fra det lille røde huset på prærien på sitt nye album: Jenta har Joni Mitchell som mormor og Dolly Parton som farmor.

«Changing of the Seasons» er full av følelser - hjemlige følelser; følelser uten kunstige tilsetningsstoffer. Dette er Ane Bruns økologiske album. Her fins bare sunne ingredienser. Til og med hjerte-og-smerte-tekstene er økologisk dyrket fram. Hennes kjærlighetshistorier - enten de handler om savn, besettelse, desperasjon, frykt for tap av lykke eller mørkt hat og begjær og har er av den sunne sorten. Ane Brun sprøyter ikke tekstene sine med lyriske ugrasmidler.

Hennes lyriske kjerneverdier kommer til uttrykk i linjer som dette - hentet fra den nokså stemmevibrerende, Dolly Parton-aktige «The treehouse song»:
I was made to believe that our love would grow ol /
we were gonna live in a treehouse and make babies/
and we were gonna bury our ex-lovers and their ghosts

Lavmælt uttrykk

Ane Brun er en av få kvinnelige vise/visepop-artister som makter å holde på oppmerksomheten. Ja. Hun er ekstremt emosjonell. Og nei: Hun lager ikke melodier som skriker etter oppmerksomhet.

Men nettopp i dette intense, lavmælte uttrykket ligger Ane Bruns storhet. Hun skriver melodier som eter seg forsiktig innpå deg, de kommer like forsiktig som en marken i det usprøytede eplet. Hun gnager seg langsomt inn.

«Changing of the seasons» er uten tvil Ane Bruns mest gjennomførte album til nå - til tross for at det egentlig ikke inneholder noen tydelige hitemner. Denne gang er det jevnheten og den gjennomført lavmælte og fortettede stemningen som gjør utslaget.

Og hun har med seg musikere som akkompagnerer henne med den nødvendige grad av nødvendig tvisyn og velvilje. Anes egen akustiske gitar er den instrumentelle veiviseren. Den er mikset klart og tydelig fram i lydbildet. Og ved siden og under gitaren hennes dukker fioliner, celloer, orgel, marimba, perkusjon, trompeter samt noen neddempete elektriske gitarer og basser opp.

Ujålete

Men lydbildet er ufiltrert og naturlig - her ingen forsøk på jubalong og kule produksjonsmessige påfunn. Innspillingen er enkel og ujålete. Noe som i stor grad bidrar til å styrke Bruns spinkle melodier og poengtere hennes åpenbare ønske om å la tekstene nå klart gjennom.

Jeg har tidligere hatt visse innvendinger mot Ane Bruns utgivelser. Men her markerer hun seg som en svært tydelig artist, en artist som våger å stole på kraften i de enkle melodier og de tydelig formulerte tanker og følelser.

Hun gjemmer seg ikke bak noe eller noen på «Changing of the seasons».

Beste låter: «The treehouse song», «Round table conference» og «Armour».