Bigbangs overgangsplate

Bandet fikk en god start: Rolling Stone Magazine-legenden David Fricke hentet fram superlativene i sin anmeldelse av «From Acid to Zen» - en utgivelse utelukkende beregnet på det amerikanske markedet.

Og her er «Edendale» - Bigbangs sjuende album, oppfølgeren til «Too much Yang» (2007). Førsteinntrykket er labert: En rekke laidbacke midttempolåter som signaliserer bevegelse i retning av middelaldrende stillstand. Men det er førsteinntrykket. Etter hvert svinner det negative førsteinntrykket bort og erstattes av en «hmmm... ja, kanskje det, ja»-følelse.

«Edendale» lukter sterkt av overgangsalbum. Det er et veldig tydelig amerikansk album. Ingen bombe det, akkurat. Men denne gang er det amerikanske en integrert del av hele bandorganismen. Man kan både høre og føle at Øystein Greni og resten av mannskapet har gjort amerikanere av seg. Du merker det i skrivingen, spillingen, arrangementene, ja hele stemningen.

Bigbang kombinerer denne gang mellom røff rett i fleisen-rock'n roll («Jumpsuit», «Call me») og laidbacke California-varme midttempolåter hvor melodilinjene kommer snikende som behagelige fønvinder («Isabel», «Bag of leaves»). Et par ballader er også klemt inn på denne 10-sporsutgivelsen; «Now is not a good time» og den nakne avslutteren «One step at a time».

Men Øystein Greni er ujevn i låtskrivingen. Jeg sliter med åpneren «Play louder» som er en irriterende innpåsliten radiolåt. Mer sans har jeg for førstesinglen «Swedish television»: En underlig sår og stemningsfull låt med inspirerende rar vokal- og melodiprogresjon. Bigbang i et uventet landskap. Og Greni tar endelig stemmen skikkelig i bruk.

Albumtittelen er lånt fra bydelen Edendale i Los Angeles, California. I de første par-tre tiårene av forrige århundre, i stumfilmens glansdager, var det her de store filmstudioene holdt til. I dag er Edendale nesten glemt, byen er egentlig mer kjent under navnene Silver Lake og Echo Park.

At Bigbang velger det døende bydelsnavnet Edendale som tittel på sitt nye verk er i så måte ganske symptomatisk: Bigbang er et band som alltid har hentet musikalsk drivstoff i gamle dager. Det er 1960- og 70-tallets musikk som er byggesteinene i Bigbangs musikalske univers. Bare i korte små gammaglimt kan man ane tilstedeværelsen av mer moderne byggestoffer.

Men gitarist, vokalist og hovedlåtskriver Øystein Greni kan sin musikkhistorie. Og han unngår å ramle i de kule retrofellene som så mange av hans kolleger støtt og stadig tråkker oppi. Greni er historieprofessoren som raffinerer virkemiddelbruken og som henter inspirasjon fra brede sjangerområder i rockhistorien. At noen partier på «Edendale» høres ut som bevisstløst herlig kalifornisk FM-rock fra syttitallet, mens andre lukter garasje og atter andre flørter med Led Zeppelin er derfor akkurat som det skal være.

Jeg opplever «Edendale» som en overgangsplate. Bandet er på vei fra et punkt til et annet. Slike overgangsplater er interessante, men ikke alltid fullt ut gjennomførte. Dermed glipper femmeren. Men Bigbang står til en sterk firer. Bandet skal ikke avskrives.

Beste spor: «Swedish television», «Now is not a good time» og «Isabel».