Dybdahl var hva de trengte

Etter å ha sparket originalmedlem Skye Edwards og ikke funnet tonen med nyrekrutteringen Daisey Martey, går nå London-brødrene Ross og Paul Godfrey nye veier. Beskyld meg gjerne for lokalpatriotisme, men for Morcheeba har det vært en genistrek å hente inn Thomas Dybdahl på tre kutt.

En ny dimensjon

Godfrey-brødrenes tilbakelente innpakning passer ham som hånd i hanske, samtidig som de gir Dybdahl en ny dimensjon. Stemmen ligger lenger fremme, virker mørkere og tydeligere, og det typisk dybdahlske dukker ikke opp før han begynner å klatre på skalaen. Det er ikke direkte sammenlignbart, men du skal omtrent til Tindersticks før du finner samme vellykkede blanding av mørk vokal og regntung bakgrunn.

Det er likevel den britiske visesangeren Judie Tzuke som får æren av å åpne platen med «Enjoy the ride». Heller ikke her har det gamle triphop-bandet det særlig travelt. Tzuke synger avdempet mens kompet ruller sakte framover. Fleetwood Mac er ikke så langt unna. Spilt på dobbelt hastighet ville kanskje dette hørtes ut som lystig folkpop fra 60-tallet.

Pur vellyd

Deretter er det Dybdahls tur på «Riverbed», en sang han i likhet med sine to andre bidrag har vært med på å skrive. En usedvanlig vakker sang med stødig komp, boblende effekter i bakgrunnen og en vokalprestasjon fra øverste hylle. Fem minutter og 24 sekunder med pur vellyd.

Brødrene tar selv om instrumentalen «Thumbnails», nærmest en forlengning av foregående kutt, før bandets aller første innspilte coverlåt dukker opp. John Martyns «Run honey run» får en elektrofolk-behandling med unge Bradley Burgess som vokalist. By og land hand i hand, som Ap ville sagt det.

Bittersøt melankoli

Deretter er det franske Manda Zamolos tur i «Gained the world», et bittersøtt kutt med kvinnelig vokal. Det hviler for øvrig en melankolsk stemning over hele albumet. Triphop-festen er over, bakrusen også. Nå er det på tide å se hvor man står og forhåpentlig komme seg videre. Brett opp kragen, gå ut i de mørke gatene.

Selv rapperen Cool Calm Pete bringer ikke mer liv i leiren med oppbruddslåten «One love karma», mens «Au-delá» er en nydelig fransk vise med Manda i spissen. Judie Tzuke fører tråden videre i «Blue chair», før Thomas Dybdahl synger innsmigrende vakkert i «Sleep on it tonight». Igjen følges han av en kort instrumental i nesten glidende overgang, før Dybdahl avrunder platen med «Washed away», en trøstesang som bare han kan levere dem og med en Pink Floyd-aktig gitar som nærmeste tonefølge.

Morcheeba er lyden av to brødre som gikk lei det de gjorde, fant tilbake til det som en gang gjorde dem store og nå besøker det på nytt preget av alderens elegante patina. Dette er deres beste plate på ti år.

Platen er i salg mandag.