Dylan på tomgang

Bob Dylan har i tre intervjuer på eget nettsted de siste ukene bekjent sin kjærlighet til Chess-bluesen på 1950- og 60-tallet.

Det bør derfor ikke komme som noen bombe på noen at «Together through life» er det nærmeste snart 68 år gamle Dylan noensinne har kommet en ren bluesplate. Blues med smak av tex mex, folk og softe balladetoner.

Dylan har alltid likt blues. På midten av 1960-tallet smidde han noen av sine mest kjente sanger i bluesdrakt - «Stuck inside of Mobile with the Memphis blues again», «It takes a lot to laugh, it takes a train to cry», «Tombstone blues» etc. Men den gang angrep han bluesen utenfra: Han dyppet den i det elektriske skummet av frådende hvit rock og heidundrende surrealistiske tekstfraser som de gamle bluesgutta aldri var i nærheten av.

Tradisjonalist

Drøye 40 år etter går han inn i bluesen på de gamle bluesguttas premisser. Bob Dylan framstår på det nærmeste som en museumsvokter på «Together through life». Bluesskjemaene er tydeligere, det samme er avtrykkene av de gamle mestrene i faget - melodien på «My wife's hometown» er passende nok kreditert Dylan og Chess-studioets legendariske låtskriver, artist og husmusiker Willie Dixon; mannen som i sin tid også trakterte bassen på mange av Chuck Berrys tidlige rock'n roll-innspillinger. Bluesfolket vil straks kjenne igjen melodien til Dixons «I just want to make love to you».

Jeg må medgi at «Together through life» har hatt en trang fødsel i cd-spilleren min. De første par avspillingene resulterte i skuffelse. Deretter bedret det seg noe. Men dessverre: Det er ikke til å stikke under en stol at årets utgivelse er betydelig svakere enn forgjengerne «Time out of mind» (1997), «Love & theft» (2001) og «Modern times» (2006) - og at den legger seg til rette i den nederste tredjedelen av Dylans rikholdige og klassikersprengte albumkatalog.

Livefølelse

«Together through life», Dylans 33. studioalbum, skal ha blitt spilt inn i løpet av et par uker høsten 2008. Musikerne består av kjernemedlemmene i turnébandet; Tony Garnier (bass), George Recile (trommer) og Donny Herron (steelgitar, banjo, mandolin og trompet) samt Tom Petty & The Heartbreakers-gitarist Mike Campbell (gitar) og Los Lobos-musikeren David Hidalgo (trekkspill og gitar). Albumet bærer på alle vis preg av å ha blitt til i en fei: Livefølelsen er tydelig - lydbildet er organisk og tidvis ganske så forfriskende. Uttrykket er rufsete og spontant.

Det er oppsiden. Nedsiden er mangelen på virkelig gode låter. For mange halvgode/uferdige låter har sluppet gjennom sjølsensuren, noe som leder tankene hen til Dylans svake midtåttitallsalbum. Og her er heller ingen definerende og retningsstyrende låter. «Time out of mind» hadde «Highlands», «Love sick» og «Not dark yet». «Love & theft» vartet opp med «Mississippi» og «High water (For Charley Patton)». Mens «Modern times» bød på «Workingman's blues # 2», «Ain't talkin» og «Thunder on the mountain». Dessuten hadde alle disse albumene tydelige stemninger - av sivilisasjonsundergang, alderdomsgrubling, evighetsmeditasjoner etc. etc.

Ingen klassikere

«Together through life» byr ikke på noen framtidige klassikerlåter. Og jeg har ikke greid å spore særlig mange røde tematråder. Tekstene - som Dylan denne gang har skrevet sammen med Grateful Deads tekstforfatter Robert Hunter - er oppsiktsvekkende enkle, og følger også i stor grad bluesskjemaene. Det går mye i kjærlighet, men intensiteten er svak og innfallsvinklene slentrete og lite interessante. Og noen ganger kan man undre seg over om teamet Dylan/Hunter driver bevisst sjangerlek eller om de rett slett ikke kan bedre.

Hallo! Dette er et Bob Dylan-album. Ikke den nye utgivelsen til en tradisjonstro Notodden Bluesfestival-artist.

Men noen tekstlinjer utmerker seg. Som disse mystiske og sjølmytologiserende fra albumets minst bluespregede og kanskje aller beste - nedtonede og tex- mex-aktige «I feel a change comin' on»: Some people they tell me / I got the blood of the land in my voice

For all del: Det fins glimt av gammel storhet her og der i tekstene. Men Dylan briljerer ikke. Han er ikke konsistent. Sterke linjer følges av svake linjer og/eller uinspirerte, men håndverksmessig greie linjer. Rockens Shakespeare har tatt time-out. Jeg sitter igjen med følelsen av at tekstene er snekret sammen i løpet av en helg eller to - uten at Dylan egentlig har hatt noe på hjertet, hvilket muligens forklarer hvorfor Robert Hunter er kreditert som medforfatter på alle sangene bortsett fra «This dream of you».

«Together through life» er de misbrukte muligheters album. Dylan kan bedre enn dette.

Beste spor: «I feel a change comin' on», «Beyond here lies nothin'» og «This dream of you».