Elvira og den skjøre, skjøre kjærligheten

Denne gang har hun råd til å gjøre det grundigere og har valgt Malmö og Oslo som innspillingssteder. Hun har trukket gitarist Trond Mjøen og trommis Christer Engen inn i arbeidet med produksjonen, og i studio er det blitt plass til bassist Ole Kristian Wetten, gitarist Jo Schumann og noen strykere. Selv tar Elvira seg av pianoet.

Vestkyst

Så hvilken vei velger hun? Elvira ser tilbake og langt av sted. Til vestkysten av USA, til den slepne poprocken perfeksjonert av folk som Jackson Browne på 70-tallet. Selv nevner hun Browne, Sade, Bruce Springsteen, Crosby/Nash og Joni Mitchell, men er nøye med å understreke at det er dagens utgave av disse hun lar seg inspirere av. Gammeldags vil ingen være.

Men glem forbildene. Det er stemmen hennes som gjør denne platen til det den er. Elvira Nikolaisen har en sårbar heshet som griper tak. Det er vakkert, det er pent, men det er også mer. Aller best høres det i avslutningskuttet «Mobile alibis». En nydelig kjærlighetssang, men med et drypp av desperasjon:
«And I will lay my head on his chest/and fell right at home/I will dance with him/and surely stay up 'till dawn/I am lonely, he is my one/true consolation».

Det er en sprekk i porselenet, ugress i rosebedet, korkrester i vinen. Livet er til å holde ut, men det skal ikke så mye til før det tipper i feil retning.

Sårbart

«Will you fight for me?» spør hun usikkert i åpningskuttet, og hvor er vi villige til å gå, spør hun i påfølgende «Gratitude». Kjærligheten er der, men den er skjør og krever pleie. Og det går ikke alltid bra. «I guess the only love that truly lasts is the one you cannot keep», heter det i kutt tre, fulgt av «He loves me/but I don't love myself anymore» i neste sang.

«He loves me» er for øvrig en flott sang, der dramatikken skapes av strykere og Elviras piano. Og stemme. La oss ikke glemme den. Den utgjør hele forskjellen på «Damaged goods», den slentrer livstrøtt av gårde på «Won't you come closer» og den leker med oss på «On your side».

«Indian summer» er en modig plate. Elvira prøver ikke å nå dem som vil ha myk bakgrunnsmusikk eller munter pop. Hun vil noe med denne platen; åpnet og ærlig og personlig. Framføringen er bra, men det svikter litt når det kommer til selve låtmaterialet. To-tre sanger er virkelig flotte, men det blir for mye grått underveis. Men slik er kanskje kjærligheten?