En gedigen nedtur

For det var da vitterlig panfløytelyder som sivet ut av høyttalerne? Jo da, ganske riktig. Ulyden ble fulgt opp av en yndig liten pianomelodi, før det hele ble svulstig akkompagnert av strykere og noen litt ubestemmelige meditasjonskurslyder. Hadde jeg tatt feil plate? Hadde sjefen min blitt sommerlig skøyeraktig og byttet ut den nye Judas-plata med noe skvip han fant da han ryddet ut av det gamle kontoret sitt?

To og et halvt minutt senere: Takk og lov, der var vi tilbake på rett spor. Rob Halfords fantastiske stemme er akkurat like fabelaktig som den pleier, og den egentlige åpningslåten («Prophecy») er fengende og riktig skrudd sammen. På ingen måte noen ny «Painkiller», men med tydelig Priest-signatur. Duellerende gitarer i skjønn utfoldelse, og et refreng som setter seg i musikkavspillingssenteret i hjernen og fører til uvøren nynning og tilløp til luftgitarspilling (særlig hos husets fireåring). I refrenget gjør Rob Halford vokale krumspring som gir assosiasjoner til Merciful Fate. Men når det gjelder å lage konseptalbum, er dessverre ikke Judas Priest i samme liga som Merciful Fate-frontmann King Diamond. På ingen måte.

Det er nemlig det Priest har laget: En konseptplate spunnet rundt livet og virket til den ikke ukjente spåmannen Nostradamus. For å få fortalt hele den omfattende historien, har de sett seg nødt til å lage et dobbelalbum og fylle inn masse intetsigende pjattespor mellom de skikkelige hardrocklåtene. Det smerter øret til en dedikert fan som synes at noen av verdens beste låter er komponert og framført av denne gjengen. Hadde det nå enda vært et par suverene sanger som kunne ha veid opp for alt tullballet, men her er det dessverre bare å fastslå at soloplatene til Halford og de gamle Judas-platene er langt mer slitesterke. Gode melodier, åpningslåten minus introen, en god del kule riff og Halfords solide vokalprestasjoner trekker opp. Likevel, – panfløyte? Utilgivelig.