Flukt gjennom smale korridorer

Det er det mest åpenbare inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lyttet meg gjennom det nye Athana-albumet «Corridor». Fluktmusikk for en forvirret tid.

Låt nummer tre avslører temaet: «Half awake running». En marerittaktig fluktfunker. Rytmen er i perioder klaustrofobisk tett - før den i partier åpner seg fullstendig opp. Det er som å se den stakkars forfulgte kaste seg ut i nytt åpent strekk med fare for å bli gjenkjent, arrestert, skutt eller det som verre er. Og i de åpne partiene flyr Alf Terje Hanas elektriske gitar over det hele som det eneste fri og ubundne instrument.

Gitar-veteran

Alf Terje Hana er veteranen som overrasket vanlige platekjøpere og den beinharde gitarfansen - de som leser gitarmagasiner som grisene på bakrommet leser porno - med utgivelsen «Dandy lines and nevergreens» i 2005. Hana ble skamrost i inn- og utland - og havnet som en av få norske gitarister som gitar-pinup-gutt i gitarpornomagasinene. På fjorårets «Ambient: Exhibitions vol. 1» tok han Athana inn i det minimalistiske jazzlandskapet. Men på «Corridor» er han tilbake i rock/elektronika-landskapet.

Og det går tidvis svært heftig for seg. Hana eksperimenterer. Han mikser sjangre og spillestil - og trekker således tunge veksler på sin omfattende kjennskap til populærmusikkens mange retninger og stiluttrykk.

Det er derfor ingen grunn til å la seg forundre over at en låt som «Ocean 0306» byr på tydelig elementer av både radioheadsk rock, estetiserte og bortimot Shadows-rene gitarløp og en kriblende bruk av stemmer som inneholder både en dash Pink Floyd samt moderne elektronika. Men «Ocean 0306» er først og fremst en utrolig melodiøs låt. Og det er kanskje nettopp her Hanas store styrke ligger. Han makter å knytte tydelige forbindelser mellom det skamløst melodiøse og det mer søkende og eksperimentelle.

Kommuniserer

Men han maler seg aldri inn i det introverte hjørnet. «Corridor» kommuniserer. «Corridor» blir aldri publikumsfornektende kunstmusikk. På andre av låtene beveger Hana og resten av hans Athana seg i retning av både funk med syttitallsk englevokal («Ridgewell's cherry birds») og rett i trynet-røff folkjazzrock med elektroniske impulser («Picazzo»). Mens avslutteren, «Shortsong», står som den forløsende, melodisklyriske og forhåpentlig lykkelige slutten hvor stakkaren på flukt endelig slipper unna sin forfølgere eller sitt mareritt - og når fram til sin elskedes trygge barm.

Alf Terje Hana har skrevet all musikken og Arne Hovda har produsert. De to er en djerv duo.

kjetil.wold@ aftenbladet.no