Lekent comebackkyss

Det er en tiltalende umiddelbarhet over «Judas kiss». Og i motsetning til mange andre krampecomeback unngår Abel & Co. å gå seg fast i bigger than life-fella, hvor alt skal være stort, flott og humørløst viktig.

Det er noe umiddelbart, lekent og lystig over studioalbum nummer fem. Sånn sett minner «Judas kiss» mer om et album spilt inn umiddelbart etter en vellykka turné, med humøret og spillegleden intakt etter noen ukers haraball på veien. Det er grunn til å tro September-gutta når de sier at de har hatt det moro underveis.

Når «Judas kiss» likevel ikke vil bli stående som bandets mest helstøpte verk, skyldes det fraværet av klassisk singelmateriale av «Bullet me»- og «Can I trust you»-kvalitet, samt av den virkelig definerende Store og Viktige låten. Men «Judas kiss» tar igjen på jevnheten og lekenheten. Dessuten er det lett å høre at Abel og resten av gjengen – Morten Mølster (gitar), Helge Hummervoll (orgel), Stene Osmundsen (trommer) og Gulleiv Wee (bass) – glir sømløst sammen etter års fravær. TSW feirer comebacket med kreativ lek. Albumet synes å være sydd sammen uten skuling i retning hitlister, radiospillelister og kommersielt sultne plateselskap. Det er modig gjort i disse dystre cd-tider.

The September When sveiper innom flere av rockens uttrykk i løpet av de 11 låtene. Abels Dylan-interesse gir seg utslag i dylanske melodilinjer samt postludium-fraser av typen «I'm not the one you're looking for». «Babe», er det eneste som mangler. Men her er også innslag av sneisen pop, dvelende gitardrevet rock, folkpop og melankolske ballader. Tynn femmer.

Her er de 11 låtene:

• «Standing on my land»: Midttemporocker med underfundig tynne Mølster-gitar-linjer. Avventende og litt U2-aktig åpningslåt.

• «Judas kiss»: Fram med tamburinene. Popper med fikst refreng. Lekent mellomparti og soulpreget orgelsolo. Tekst som drar linjene tilbake til dinosaurene og inn i den erotiske teologien.

• «Don't call the cops»: Førstesinglen. Bedre enn sitt rykte. Stilig gitarlinje og med mye underlig tivolimusikksnack underveis.

• «The boy on the bike»: The September When i folkpop-land. Humper herlig av gårde utstyrt med en snurrig og smånaiv tekst.

• «Dead soldiers are heroes»: En av albumets beste. Akustiske gitarer og The September When i klassisk melankolsk driv. En av disse sangene som gir deg en følelse av andakt og alvor. Abel har vært i skyttergravene lenge – og har lyst til å bli savnet av noen. Soulvri og munnspill mot slutten.

• «True loving man»: Nokså identitetsløs rocker som tross et visst effektmakeri og tekst om kjærligheten ikke riktig forløses.

• «We want the truth Bubba»: Herlig sugende Gulleiv Wee-bassintro. En ganske hard raringrocker – stemningsmessig svakt i slekt med Abel-raringene «Tulipz» og «Birmingham Ho».

• «King for a day»: Ny flott ballade. Kan vokse seg til en stor og flott konsertlåt. Nedpå, følsom og vakker.

• «My baby's lover»: Streit rocker. Albumets svakeste.

• «The mighty Rosalin»: Morten Abel høres ut som Kinks' Ray Davies i de innledende vokalrundene. En ny sang hvor han leker seg i maritime bilder. Glinsende og bassfeit fusionaktig rocker som ruller i tekst og melodi.

• «Are you there»: Høy, tynn og følsom vokal. Abel høres i de første linjene ut som en tenåring som skal kysse for første gang. Celloer samt vakker og småsentimental melodiøsitet.